Denne uken legger jeg ut lesetips for ferien. I går var det krim og i dag er det årets nye romaner. Den oppvakte leser vil se at det på denne listen bare er titler fra Cappelen Damm. Det skyldes at jeg i år dessverre først og fremst har lest våre bøker, så utvalget ellers er ikke stort […] ...
(Blogginnlegget er hentet fra Forlagsliv)
↧
Sommertid = lesetid: Tips – Årets beste romaner
↧
Insurgent av Veronica Roth
Tittel: InsurgentForfatter: Veronica Roth
Serie: Divergent #2
Sider: 525
Sjanger: Dystopi
Baksidetekst:
I HAVE DONE BAD THINGS.
I CAN'T TAKE THEM BACK,
AND THEY ARE A PART OF WHO I AM.
Tris has survived a brutal attack on her former home and family. But she has paid a terrible price. Wracked by grief and guilt, she becomes ever more reckless as she struggles to accept her new future.
Yet if Tris wants to uncover the truth about her world, she must be stronger than ever... because more shocking choices and sacrifices lie ahead.
Mine tanker:
Da er jeg ferdig med bok to i Veronica Roths Divergent-serie. Jeg likte Divergent veldig godt, og hadde høye forventninger til Insurgent. Dessverre levde den ikke helt opp til forventningene mine; det var ting jeg irriterte meg over, som gjorde at jeg ikke likte boka like godt. Ellers var den spennende, og jeg kommer helt sikkert til å lese siste boka i serien, Allegiant.
I Insurgent får vi vite mer om de som er Divergent. Det er spennende å få vite hva det går ut på, og hvordan andre reagerer på det. Jeg likte godt å lese om folks forskjellige reaksjoner; noen synes det var spennende, andre ble redde, noen begynte å slenge dritt, osv... Det kom tydelig fram at vi mennesker er redde for det vi ikke skjønner. Det ukjente har alltid skremt oss, og for dem som ikke var Divergent, var dette nytt og skremmende.
Insurgent var spennende. Historien var bra, og jeg ville hele tiden vite hvordan det kom til å ende. Til tider var det trist, som på slutten for eksempel. Ellers gjorde boka meg veldig frustrert. Det gikk ikke slik jeg håpet, og jeg likte ikke Jeanine Matthews. Ugh... Evelyn var jeg ikke sikker på hva jeg synes om, men hun gjorde ikke noe godt inntrykk på meg. Jeg får se hvordan hun utvikler seg i Allegiant.
Tris irriterte meg. I første boka likte jeg henne godt, men nå begynte hun å bli irriterende. Hun gjorde mange dumme valg, og jeg håpet hele tiden at hun ville ombestemme seg. I tillegg drev hun hele tiden og snakket om barrièrer mellom henne og Tobias. Jeg tror hun skapte dem selv ved å hele tiden tro at de var der. Det er ikke sikkert at det hadde vært barrièrer mellom dem hvis hun hadde latt være å tro det... Vel, det var ikke bare Tris som irriterte meg. Jeg synes Tobias virket mer fornuftig enn Tris, men han tok også valg jeg ikke synes var gode. Det at han ikke hørte på Tris synes jeg var veldig dumt. Jeg tror de hadde sluppet lettere unna hvis han hadde gjort det.
Selv om jeg likte den første boka bedre, kommer jeg til å lese siste boka. Insurgent var spennende og skapte mersmak selv om jeg synes Tris var irriterende.
Anmeldelser av tidligere bøker:
Divergent - bok 1
- Anna ... (Blogginnlegget er hentet fra Bokhylla mi)
↧
↧
Herr Fikrys litterære liv av Gabrielle Zevin
.JPG)
Dessverre så ble det ikke den helt store leseopplevelsen.
Boken virker som om den er skrevet for en amerikansk romantisk komedie, i hvertfall tenkte jeg på filmen Notting Hill mange ganger underveis, en bok jeg liker med dette var bare en blek kopi.
Boken handler om A.J. Fikry, en enkemann i begynnelsen av 40-årene som driver en bokhandel og bor i etasjen over på den lille øya Alice. Han får plutselige en to-årig jente å passe på, og uten å ha greie på småbarn og pass av de så tar han seg av henne. A.J. Fikry bruker Google for å finne ut av ting. Og etterhvert finner han også kjærligheten i en ung forlagrepresentant.
Det er vel det som skjer, i tillegg til at han har nære venner i politibetjenten på øya, sin svigerinne og svoger som faktisk er forfatter. Små ting skjer, og det hele i en ganske stor fart også, for plutselig er den to-årige jenta blitt avgangselev på videregående. Boken er på litt over 270 sider, men allikevel rekker vi å få med oss at jenta har blitt voksen.
Jeg vil ikke si at det er en dårlig bok, men det er en bok du leser ut på en kveld og glemmer nesten med en gang. Noen av grunnen er at dialogene er litt konstruert for komedie, og at hendelseløpet blir for hektisk. I tillegg så er det ingenting av det som skjer som overrasker meg. Det er veldig opplagt hva som skjer, for jeg har liksom lest eller sett det før. Og når originaliteten uteblir, så ble det ganske kjedelig dessverre.
Mange har skrevet at dette er en sjarmbombe av en bok og en perle. Les andre og mer positive omtaler hos Anita, Beathe, Tine, Mari. Takk til Silke for leseeksemplar.
Forøvrig er dette en bok som vil bli utgitt i september. ... (Blogginnlegget er hentet fra Groskro's verden)
↧
Sommertid = lesetid: Pockettips
Jeg fortsetter med mine tips for å gi deg en god lesesommer for som den romerske filosofen Seneca sa: «Å ha god tid, men ingen bøker, det er graven for et levende mennesket». Så for å unngå graven, må du sørge for å ha med deg lesestoff på ferien, og hva er da mer praktisk […] ...
(Blogginnlegget er hentet fra Forlagsliv)
↧
Lignelsesboken – Per Olov Enquist
Per Olov Enquist har aldri skrevet en kjærlighetsroman. Dette er hans forsøk, snart 80 år gammel. Kjærligheten kan man ikke forstå eller forklare, mener han. «Men vilka vore vi, om vi inte försökte?». Dette er et tilbakevendende sitat i bøkene til Enquist, og her forsøker han å nærme seg kjærligheten – gjør han ikke? Dette er hans […] ...
(Blogginnlegget er hentet fra KNIRK)
↧
↧
Donna Tartt: «Stillitsen»
Donna Tartt (f. 1963) debuterte som romanforfatter med "Den hemmelige historien" i 1992. Frem til den siste romanutgivelsen (av "Stillitsen" i 2013) - altså i løpet av en periode på 21 år, har hun kun utkommet med én roman ("Den lille vennen" i 2002). På Wikipedia kan man dessuten lese at hun har skrevet noen noveller eller korte historier samt noen dokumentarer (bl.a. om basketball).
Jeg oppdaget "Den hemmelige historien" nokså sent - først i 2010, og har også omtalt boka her på bloggen min. Det var en intens leseopplevelse, for å si det mildt! Tartts andre bok har jeg så langt valgt bort, fordi så mange har omtalt den som en skuffelse. Tartt er jo ikke akkurat kjent for tynne bøker, og i "Stillitsen" overgår hun seg selv fullstendig med sine 840 sider. I min andedam må det nesten en pris ala Pulitzerprisen til for at jeg skal orke å gå løs på en slik mastodont. Jeg liker å vite at tiden jeg bruker på boka ikke kommer til å oppleves bortkastet, for å si det sånn.
"Stillitsen" ble med på min nylig avsluttede ferie, og etter en nokså forsiktig start ble jeg fullstendig oppslukt av boka. Siste halvdel ble slukt på rekordtid.
"Alt ville vært bedre hvis hun hadde levd. Nå hadde det seg slik at hun døde da jeg var gutt; og selv om alt som har hendt meg siden helt og holdent er min egen skyld, mistet jeg likevel, da hun døde, et holdepunkt som kunne ført meg til et lykkeligere sted, til et mer folksomt eller mer tiltalende liv.
Hennes død var veiskillet: Før og Etter. Og selv om det er trist å innrømme det så mange år etter, har jeg likevel ikke møtt noen som fikk meg til å føle med elsket slik hun gjorde. Alt ble levende sammen med henne; hun kastet et fortryllet, teatralsk lys rundt seg, så det å se ting gjennom hennes øyne var å se det med klarere farger enn vanlig ..." (side 11-12)
I bokas innledende fase befinner Theodor Decker - til vanlig bare kalt Theo - seg i Amsterdam, og det er fjorten år siden han og moren befant seg på Metropolitan Museum i New York, som ble utsatt for et terrorangrep. Han gjenopplever de skjebnesvangre minuttene etter at bomben gikk av. De fleste som befant seg på museumet døde - også moren til Theo. Kun Theo og noen få til overlevde. Før Theo forlot den sammenraste bygningen, førte tilfeldigheter til at han hadde med seg "Stillitsen", et mesterverk av den nederlandske maleren Carel Fabritius (f. 1622 d. 1654 - ansett som en av Rembrandts mest talenfulle elever). "Tilfeldigvis" også morens yndlingsmaleri, bare for å ha nevnt det. Theos far forlot ham og moren da han var liten gutt, og siden gjorde moren alt for å sikre sin sønns fremtid. I praksis var han å anse som foreldreløs etter morens død. Familien Barbour (dvs. foreldrene til kameraten Andy) forbarmer seg over ham og tar ham til seg. En overklassefamilie med klare dysfunksjonelle trekk, skal det vise seg. En ring fra en døende mann i museumet fører ham dessuten i kontakt med Hobie, en mann som reparerer gamle møbler og antikviteter. Hobie er også den som skal føre ham i kontakt med en jente som var på museumet rett før det smalt, og som han ikke klarer å glemme; Pippa.
Den fredelige perioden blir imidlertid avbrutt da Theos forfyllede far plutselig dukker opp fra intet. Faren bedyrer at han er tørrlagt, og selv om Theo skjønner at faren lyver og kun er ute etter å tømme boet etter moren for verdier, kan han intet gjøre. Faren er tross alt faren, og han er prisgitt ham og det kvinnemennesket han tilfeldigvis deler hus med for tiden. Dermed rives røttene opp fra hans New York-tilværelse, og det bærer av sted til Las Vegas.
Livet i Las Vegas skal etter hvert bli preget av vennskapet med ukraineren Boris og mye rus-problematikk. Når ensomheten blir for stor å bære, trøster Theo seg med det gamle maleriet av Stillitsen, som han gjemmer godt for at faren ikke skal få kloa i det. I mellomtiden blir han vitne til hvordan omverdenen er stadig mer opptatt av en del forsvunne bilder - bl.a. Fabritius´gamle mesterverk som forsvant etter terroranslaget mot museumet i New York. Strenge fengselstraffer venter dem som er involvert i kunsttyverier. Dette gjør det nærmest umulig å få levert bildet tilbake, slik hans opprinnelige plan en gang var.
Jeg skal ikke røpe mer av handlingen i boka - ikke annet enn at maleriet på et vis er det som skal komme til å holde Theo oppe i årene som kommer. Skjebnen tar imidlertid en uventet vri, og dette kombinert med en hel del andre forhold som kanskje skyldes at Theo er mer sin fars sønn enn han liker å tenke på, gjør at forviklingene etter hvert står i kø og til slutt fører ham til Amsterdam, der handlingen i boka begynte ... Det handler om ensomhet, drømmen om å bli vellykket og rik, om hva som er viktig når alt kommer til alt - og ikke minst om en enorm kjærlighet til kunsten. Det er kjærligheten til kunsten - for ikke å si minnene om moren - som gjør at Theo tross alt ikke forgår fullstendig, når alle problemene tårner seg opp og det ikke er noen voksenpersoner i nærheten som kan korrigere ham.
Carel Fabritius døde selv under dramatiske omstendigheter da et kruttlager i Delft eksploderte i 1654. Dette er også årsaken til at kun 14 av hans malerier har overlevd tidens tann. Det er nærliggende å trekke paralleller mellom den dramatiske hendelsen som førte til kunstnerens død, og på et vis redningen (eller kanskje riktigere: tyveriet) av hans mest kjente maleri "Stillitsen".
I et intervju i Dagbladet tidligere i år uttalte forfatteren følgende da hun ble konfrontert med at hun bruker anslagsvis ti år per roman:
"- Jeg skriver sakte, sier hun, som svar på et spørsmål om hvorfor det går ti år mellom hver roman. -Jeg er nøye med klangen i hver eneste setning. Min gamle gresklærer sa det slik at hver setning må være tett av mening, samtidig må det være fart i språket. Blir setningene for tette, blir det for tungt. Er farten for stor, blir språket for lett. Det er viktig å finne en balanse."
Og nettopp dette opplevde jeg da jeg leste denne mursteinen av en bok, som enkelte har kritisert for å være for tykk. Det er noe lettfattelig over teksten, som gjør at boka ikke er tung å lese, men den blir likevel aldri lettvint slik mange bestselgere dessverre nesten alltid blir. Det er ikke så ofte jeg leser bøker på over 800 sider, og når jeg først gjør det, må det være bra for å holde min interesse oppe. Kanskje kunne det vært skåret ned litt her og der, slik at boka hadde blitt mer tilgjengelig for flere? Jeg vet ikke, jeg ... Jeg tror at det ville ha vært en fare for at noe vesentlig hadde blitt borte dersom så hadde skjedd. For alle sidene med tekst førte til at jeg nesten smeltet sammen med Theos univers, og kunne bli der - lenge! Det er deilig å lese en bok som virkelig fenger, og som varer en god stund! En bok der hver setning er gjennomtenkt, der det ikke finnes klisjeer - i alle fall ikke annet enn nødvendige sådanne når temaet er kjærlighet og savn - og hvor også oversetteren har gjort en solid jobb!
Når VGs anmelder Brynjulf Jung Tjønn uttaler at de 400 første sidene var fantastiske, men at de siste 400 sidene skuffer fordi romanen ender "som en pratsom, ordinær thriller" (uten at det gjøres noe som helst forsøk på å begrunne hvorfor han mener dette), kunne jeg ikke vært mer uenig! Ham om det, men dette tror jeg faktisk har liten relevans blant det store flertallet av lesere av denne boka. Les heller Clementines velbegrunnede kritikk av romanen i hennes blogginnlegg "Hvis jeg var Donna Tartts redaktør", dersom du har lyst til å lese et godt og kritisk innlegg om boka!
Boka har nerve så det holder, og gir innblikk i så mange ulike temaer at man kan si at den rommer mange lag. Om hvordan det er å være barn og være prisgitt voksnes umoralske og uetiske valg, om å leve med en alkoholisert og spillegal forelder, om hvordan det faktisk er å befinne seg inne i en bombet bygning de første minuttene etter smellet, om savnet av noen som elsker en betingelsesløst, om kjærligheten til kunsten og ikke minst hvordan vi vil bedras nettopp av og i kunsten, om skjebnesvangre vennskap som former en for all fremtid, om overklassefamilier som er alt annet enn vellykkede, om svindel i kunst- og antikvitetsbransjen, om hvordan små tilfeldigheter får avgjørende betydning for hvilken retning livene våre tar - og dessuten om den verdigheten jeg er overbevist om at alle mennesker - nåja, i alle fall de fleste - har inne i seg når det kommer til stykket. For ikke å snakke om alt vi gjør i beste hensikt, som likevel ender katastrofalt, mens det vi gjør med onde hensikter ofte kan gi positive utslag, som om målet helliger alle midler. Og hvilke valg gjør vi når vi tror oss frie, men egentlig er bundet, slik fuglen stillitsen er på Fabritius´ berømte maleri? Personen Theo fremstår som en troverdig figur - på godt og vondt - og bare dét er en bragd når historien som danner rammen for romanen fort kunne blitt en tretten-på-dusinet-vare. Dessuten ble jeg stadig overrasket underveis av alle de uventede vendingene historien tok.
Helt til slutt har jeg lyst til å sitere Kaja Schjerven fra et intervju i Dagsavisen tidligere i år:
"Donna Tartt blander klassisk dannelse med spenningsromanen. Hun har en analytisk kraft i hvordan hun skriver fortellingene sine, og en veldig presisjon i språket ..."
Alt i alt en meget lesverdig roman, som tok meg med storm! Den når likevel ikke helt opp til debutromanen "Den hemmelige historien", men det er så lite, så lite som mangler. Etter min oppfatning er boka akkurat passe lang! Nettopp dét kjennes på følelsen av tomhet når den siste siden er vendt ...
Utgitt i USA: 2013
Originaltittel: The Goldfinch
Utgitt i Norge: 2014
Forlag: Tiden
Oversatt: Hilde Lyng
Antall sider: 841
Boka har jeg kjøpt selv.
 |
| Donna Tartt |
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 7. mai 2014 - En ambisiøs røverhistorie
- Dagbladet v/Fredrik Wandrup - 9. mai 2014 - Donna Tartt falt pladask for et 1600-talls maleri av en liten fugl - En stillits ble sentral i boka som fikk Pulitzerprisen
- VG v/Brynjulf Jung Tjønn - 21. mai 2014 - Halvveis fra Tartt
- Dagens Næringsliv v/Susanne Hedemann Hjort - 9. mai 2014 - Tett på verden
- Dagsavisen v/Bernt Erik Pedersen - 24. mars 2014 - Tartt til Norge
- Aftenposten v/Anne Merethe K. Prinos - 14. juni 2014 - Pulitzer-vinner Donna Tartt sporer av - Forfatteren makter ikke å fullføre det hun begynner på
- Morgenbladet v/Ragnild Lome - 22. mai 2014 - Den lykkelige burfugl
- Clementine på bloggen "Har du lest?" - 28. november 2013 - "The Goldfinch: Hvis jeg var Donna Tartts redaktør"
- Janicke på bloggen "Jeg leser" - 10. juni 2014 - som ikke er enig i at boka er for lang!
↧
Allegiant av Veronica Roth
Tittel: AllegiantForfatter: Veronica Roth
Serie: Divergent #3
Sider: 526
Sjanger: Dystopi
Baksidetekst:
The faction-based society that Tris Prior once believed in is shattered - fractured by violence and power struggles and scarred by loss and betrayal. So when offered a chance to explore the world past the limits she's known, Tris is ready. Perhaps beyond the fence she and Tobias will find a simple new life together, free from complicated lies, tangled loyalties and painful memories.
But Tris's new reality is even more alarming than the one she left behind. Old discoveries are quickly rendered meaningless. Explosive new truths change the hearts of those she loves. And once again Tris must battle to comprehend the complexities of human nature - and of herself - while facing impossible choices about courage, allegiance, sacrifice and love.
Told from a riveting dual perspective, Allegiant, by No. 1 New York Times bestselling author Veronica Roth, brings the Divergent series to a powerful conclusion while revealing the secrets of the dystopian world that has captivated millions of readers in Divergent and Insurgent.
Mine tanker:
Da har jeg lest hele Divergent-serien. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg synes om den. Selv om jeg synes historien var veldig spennende, greide jeg ikke å heie på hovedpersonene... Så selv om jeg likte Allegiant på mange måter, likte jeg den også på en måte ikke. Gir det noen mening? Vel, samme det... Det er i hvert fall slik jeg føler det.
I motsetning til de to første er det ikke bare Tris som forteller lenger. Nå har Tris og Tobias hver sine kapitler. Det var interessant å se hvordan Tobias reagerte på det som skjedde. Det som foregikk inne i hodet hans var annerledes fra hvordan jeg hadde sett det for meg. Han var ikke så tøff og hard som han ville at det skulle se ut som. Dessverre ble de to fortellerstemmene til tider litt for like, og det hendte at jeg ikke husket hvem det var som fortalte, og ble veldig forvirret. Ellers funket det veldig bra, og det passet godt til historien.
Jeg likte Tris bedre i Allegiant enn i Insurgent, men ikke så godt som jeg likte henne i Divergent. Hun begynte å ta bedre valg, og hun tok bedre vare på livet sitt i denne boka. Det likte jeg. Jeg likte ikke at hun var så uforsiktig og dumdristig i den forrige boka. Det var også lettere å forstå Tobias i denne boka. Både fordi han hadde sine kapitler han fortalte, men også fordi han åpnet seg mer opp for Tris. Jeg synes begge vokste som karakterer, men likevel var de litt dumme til tider. Noe av det dummeste de gjorde var å ikke høre på hverandre. Jeg synes de kunne ha hørt litt mer på hverandre. Da ville nok mye gått annerledes, (og bedre).
Jeg synes det var spennende å lese om hvordan Tris' verden oppstod. Man får svar på mange spørsmål i Allegiant. Alle de man har spurt seg selv tidligere og noen flere man ikke visste at man lurte på. Jeg lurte veldig på hvordan verden var utenfor gjerdet, og svarene overrasket og gledet meg. Det hele ga mening og tettet hull i historien. Veronica Roth har laget en godt gjennomført, dystopisk verden. Jeg hadde ikke problemer med å tro på den.
Historien var bra, spennende og ikke veldig forutsigbar. Den tok stadig nye vendinger. Det kom aldri som et sjokk på meg, men jeg hadde ikke sett for meg at det kom til skje heller. Annet enn slutten. Slutten var litt for forutsigbar, men jeg synes den passet. Jeg kan se hvorfor mange ikke har likt slutten på serien, men jeg synes at det passet. Selv om det ikke var en koselig slutt...
Så alt i alt likte jeg historien, men jeg hadde noen problemer med hovedpersonene. Jeg anbefaler serien hvis du liker dystopi, men hvis jeg skulle anbefalt deg én dystopi-serie du må lese, er det ikke Divergent jeg ville ha sagt.
Anmeldelser av tidligere bøker:
Divergent - bok 1
Insurgent - bok 2
- Anna
... (Blogginnlegget er hentet fra Bokhylla mi)
↧
Sommertid = lesetid: Mine beste leseopplevelser
Denne uka har jeg gitt tips om krim, årets romaner og pocket-bøker. I dag er det tid for listen over noen av mine aller beste leseopplevelser. «Når du leser en klassiker på ny, finner du ikke mer i boken enn du gjorde før, men du finner mer i deg selv enn du gjorde før,» hevdet den amerikanske […] ...
(Blogginnlegget er hentet fra Forlagsliv)
↧
The Perks of Being a Wallflower
Tittel: The Perks of Being a WallflowerForfatter: Stephen Chbosky
Sider: 231
Sjanger: Relalistisk Fiksjon
Terningkast: #6
"I walk around the school hallways and look at the people. I look at the teachers and wonder why they're here. Not in a mean way. In a curious way. It's like looking at all the students and wondering who's had their heart broken that day... Or wondering who did the heart breaking and wondering why."
Charlie is a freshman. And while he's not the biggest geek in the school, he is by no means popular. Shy, introspective, intelligent beyond his years yet socially awkward, he is a wallflower, caught between trying to live his life and trying to run from it. Charlie is attempting to navigate his way through uncharted territory: the world of first dates and mixed tapes, family dramas and new freinds; the world of sex, drugs, and The Rocky Horror Picture Show, when all one requires is that perfect song on that perfect drive to feel infinite. But Charlie can't stay on the sideline forever. Standing on the fringes of life offers a unique perspective. But there comes a time to see what it looks like from the dance floor.
Jeg synes:
Sorry for sein anmeldelse. . . Igjen. . . Nå må jeg slutte med det!
Men det betyr ikke at jeg ikke likte boka. Jeg elsker den!
Boka handler om Charlie, en gutt som skal starte på videregående. Han er er ikke som alle andre, han er en Wallflower. Han holder seg mest for seg selv, og denne boka handler jo om ham.
Det er litt vanskelig å forklare hva denne boka handler om, men man trenger ikke å vite så mye heller da:)
Noen Nytt:
Gjennom hele boka får vi høre historien gjennom brev! Det er en ny vri;) Jeg synes det var kult og interessant å se at det faktisk funket. Jeg må innrømme at jeg var veldig skeptisk på begynnelsen, men det var en kul idé.
Jeg pleier vanligvis ikke å lese så mye realistisk fiksjon, men det burde jeg starte med!
Man kan kjenne seg igjen i hovedpersonene og i problemene deres, og det er sånn man tiltrekker oppmerksomheten til leseren.
Jeg likte også veldig godt persongalleriet i boka og det var fint å lese om vennskapet mellom Sam, Charlie og Patrick. De er ikke akkurat den mest normale vennegjengen, men de passer så godt sammen.
Slutten passet bra, og jeg synes det var veldig trist at boka var slutt:(
Boka føltes mye lengre enn bare 231 sider. Det er litt rart at Scbosky klarte å få med så mye. Jeg synes litt synd på Charlie på slutten av boka. . . Helt alene på skolen, igjen.
Bildet ble hentet her:
https://bokelskere.s3.amazonaws.com/21ff6aa76e9e16554e721db508b48c3b459a0697a99984b74c4e462a.jpeg
...
(Blogginnlegget er hentet fra Bokhylla)
↧
↧
Bok 51 2014: «Berts dagbok» av Anders Jacobsson og Sören Olsson
↧
Emil B. Lund: «Norske edelstener»
Emil B. Lund (f. 1978) debuterte tidligere i år med romanen "Norske edelstener". Forfatteren er utdannet litteraturviter, og har stort sett vokst opp på vestkanten i Oslo, miljøet som har inspirert ham til å skrive om siste rest av norsk overklasse.
Da jeg skulle sondere litt rundt denne boka for å finne ut om den kunne være interessant for meg, ble jeg overrasket over at det faktisk ikke var en eneste anmeldelse å finne på nettet. Og etter å ha lest romanen, må jeg si at overraskelsen er enda større, for romanen er både vittig, godt skrevet, intelligent og interessant. Det er dessuten nok krutt her til at den i det minste burde ha dannet grunnlag for litt debatt om Norges overklasse. For er den slik som det fremstilles i boka?
"Norske edelstener tegner et bilde av gammel norsk overklasse slik den tidligere aldri er blitt fremstilt, et miljø hvor dannelsesnivået er høyt, dekadansen rår, og man sjelden er opptatt av annet enn å forsterke følelsen av egen fortreffelighet." (sitat fra bokas smussomslag)
Bokas jeg-person,Victor Sommerfelt, er en ung vellykket juss-student og samtidig den verste klysa man kan tenke seg fra Oslos beste vestkant. Født inn i en familie og med en bakgrunn som gir ham en rett eller verdi ingen andre har. Nærmere aristokratiet kommer man ikke. Alle som ikke er født inn i dette miljøet og har de riktige anene, er og blir streberske oppkomlinger.
"Jeg burde kanskje begynne med hvor jeg er fra og hva jeg gjør og hvilke idealer som har preget mitt korte liv, men jeg tror jeg vil vente litt med det. Ikke misforstå; det er av grunnleggende betydning, ja, langt på vei det eneste som kan forklare en slik skamløs selvbesørgelse som dette nødvendigvis er, og når jeg nå har valgt noe annet, er det kun fordi jeg vet at dette snart vil være rikelig belyst. La meg derfor heller introdusere meg selv med å si følgende: Jeg er falsk, nedlatende og ubeskjeden. Jeg er intelligent, høyt utdannet, kreativ, men jeg er sterkt umotivert og finner ingen mening. Jeg kommer ingen vei. Mitt navn er Victor Sommerfelt, jeg er seksogtyve år, og som dere leser dette står jeg og ser utover parken på Fredriksgave, min fars barndomshjem og nå i hans eldre brors eie. På min høyre side, på vei ned mot tennisbanen, ligger det gamle orangeriet hvor middagen akkurat er avsluttet, for i kveld feires sommeren på Fredriksgave og gjestene er nå henvist til et lite intermezzo i frukthaven før dansen sparkes i gang i himmelsalen, naturligvis akkompagnert av den overveldende mengde sprit onkel Mogens har ansett som nødvendig." (side 5)
Dermed er tonen satt i en roman, som skal handle om dekadansen, om dyrkingen av egen fortreffelighet - alt i et miljø de færreste av oss har adgang til. Hvor autentisk det hele fremstilles er dermed ikke godt å si, skjønt forfatteren selv har bedyret at han ikke tror det finnes et slikt miljø i dag, men at det han beskriver kanskje har mer relevans til hvordan det var på 1950-tallet i nettopp dette overklassemiljøet.
Emil B. Lund tar i bruk alt som finnes av fordommer om vestkant-miljøet, som fremstår som verdifattig og i en eksistensiell krise. I alle fall gjelder dette for hovedpersonen selv, som distanserer seg fra det hele ved å fremstå liksom-kritisk. Som når han latterliggjør damenes svar på lykke, som er enda en Louis Vuitton-veske, eller noen sinnsykt dyre sko fra Paris. Mens han selv ikke går av veien for å havne i "den dypeste depresjon" når han feilaktig omtaler stilton-ost som Stelton-ost, og dermed stiller seg til spott og spe ... Han kommer ganske enkelt ikke over fadesen, som betegnes som det verste han har gjort - perfeksjonist som han er i både ord, handling og ikke minst manerer. Ikke til å undres over hans fascinasjon for unge, talentfulle menneskers selvmord ... De selvmordene "ingen forstår", for avdøde "hadde jo alt", og "så mye forspilte muligheter" osv., osv. Jo yngre og mer talentfull avdøde var, desto større tragedie ... Miljøets egen evne til å reflektere over årsakene synes fullstendig fraværende.
Det er ikke meningen at vi skal like Victor, og dersom det er en trøst tror jeg heller ikke at han liker seg selv. Mens han på den ene siden perfeksjonerer seg til fingerspissene, gjør han også alt han kan for å få omgivelsene til å mislike ham. Det inkluderer også kjæresten Anna Wang. Måten Victor betrakter henne på, vitner om et menneskesyn jeg håper ikke er representativt i miljøet som beskrives.
"Anna Wang har ingen god dag. Hun er smakløst antrukket - i beste fall slurvete - og er overdrevent tungt sminket. Det ser imidlertid ut som om Anna selv overhodet ikke er påvirket av situasjonens alvor: Hun snakker uten stans om forskjellen på to håndvesker hun ønsker seg og prøver å kvele et latterutbrudd uten å lykkes. Jeg kjenner en stigende irritasjon over hennes manglende empati før jeg minnes hennes ubetydelighet og faller til ro. For Anna Wang er helt uten betydning. Hun er kun en statist i Victor Sommerfelts liv og uvirke. Aldri mer og aldri mindre. En statist som kan skiftes ut eller fjernes uten konsekvenser, for jeg lar meg ikke berøre, verken av forakt eller kjærlighet. Jeg tenker på hvor heldig hun er som har tilgang til min kunnskap og dannelse før jeg husker at Anna ikke er interessert i kunnskap og dannelse; hun er interessert i enkel underholdning, hun er interessert i identitetsløs mote, i sko fra Christian Louboutin og silkeskjerf fra Hermés, noe som langt på vei kunne ha blitt akseptert om hun en sjelden gang snakket om noe av den aller minste betydning. Men Anne Wang gjør ikke det. Nei, Anna Wang er det perfekte ørkenmenneske; dedikert og uten substans." (side 108)
At Anna siden forlater Victor, burde ikke overraske noen. Heller ikke Victor - som plutselig "skjønner" at han egentlig elsker Anna. Mens Anna på sin side avslører hans selvbedrag. Det eneste Victor er i stand til å kjenne er sin egen smerte over å ha blitt vraket ...
I miljøet som Victor frekventerer, er det den høyeste lykke å strø om seg med preferanser til kunst, kultur og litteratur - alt for å stå frem som begavelser av de sjeldne. Her tar Emil B. Lund dette så langt ut at vi skjønner at han paroderer miljøet og overdriver sterkt. Likevel får han frem noen poenger som gjør at man blir sittende med et inntrykk av et lite ekte miljø, hvor alt er et skuespill beregnet på å fremheve egen fortreffelighet så til de grader at man nærmest kveles i det. Det er en hel del gjenkjennelse i dette, så helt ut av intet er nok ikke dette hentet, er jeg redd.
"Vi er 16 unge menn i den blå stuen på Twist, fjellpalasset til familien Reger, og jeg tenker at det var en graverende feil å takke ja til denne aristokratiske tradisjonen, som Christian Reger ved hver mulige anledning understreker at det er. Sett bort fra Ted Astrup og Gustav Mehren, er de fleste noen år eldre enn meg. Frederik Mustad og Otto Heiberg er her, Tom Falk og Cornelius Berg står og ler borte ved kaminen, du skjønner stilen, alt velmenende og fullt av kjærlighet. Hver høst de siste syv årene har Christian Reger samlet kremen av Norges unge, forkomne aristokrati i dette fjellandskapet hvor hans oldefar bygget sitt jaktslott. Christian Reger ønsker å leve som våre foreldre gjorde da de var unge. Han vil helst bare gå i smoking og røke fete sigarer og ikke ha noe med noen å gjøre som ikke stammer direkte fra nasjonens største familier. Det ekskluderer alle som ikke tilhører de gamle, store formuene eller kan vise til tunge nasjonsbyggende tradisjoner. Helst ser han at du er en kombinasjon av hans enkle betingelser ... " (side 197)
Aller best er Emil B. Lund når han beskriver selve miljøet og enkeltpersonene som inngår i dette miljøet. Gjennom et presist og finslepet språk, sterkt farget av et menneskesyn som er til å få grøsninger av, tegner han et bilde av et miljø vi alle på sett og vis har et forhold til eller en forestilling om, og dette gjør han så outrert at det hele blir lattervekkende i all sin patetiskhet. Det har også vært hans mening - nettopp å underholde og få frem et komikkens skjær over det hele. I så måte har han lykkes godt med sitt bokprosjekt! Ikke et øyeblikk tenkte jeg at boka bar preg av å være en debut, for Emil B. Lund virker både stilsikker og bevisst de virkemidler han har tatt i bruk. En fornøyelig tristesse over de siste gjenlevende aristokratene på Oslos beste vestkant, hvor også ironien ligger tett på!
Utgitt: 2014
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 277
Boka har jeg kjøpt selv.
 |
| Emil Bussoli Lund (Foto: Fredrik Arrf |
- Forlagsliv v/Anne Østgaard - 19. februar 2014 - Møt vårens debutanter: Emil Bussoli Lund
- Kulturhuset - 24. februar 2014 - Forfatteren leser
↧
#1/2014: La petite madame et Paris.
Nå har jeg vært i favorittbyen i to døgn og det kjennes veldig bra. Allikevel har jeg trengt litt tid på å omstille meg, finne roen og eventyrlysten. Noe – særlig den litt labre lysten til å gå på eventyr – kan definitivt ha med været å gjøre. Det bøttet ned da jeg reiste fra […]![]()
...
(Blogginnlegget er hentet fra siljes skriblerier)
...
(Blogginnlegget er hentet fra siljes skriblerier)
↧
Nightrise
Tittel: NightriseForfatter: Anthony Horowitz
Serie: The Power of Five#3
Sider: 401
Sjanger: Paranormal
Terningkast: #5
Scott and Jamie Tyler are twins who have always known that they possess extraordinary powers. When Scott is kidnapped bye the sinister Nightrise Corporation and Jamie is framed for murder, they realize that they must use their powers to survive.
But Jamie is catapulted thousands of years into the past, where he learns that he is one of the five Gatekeepers who are all that stand in the way of the Old Ones.
Jeg synes:
Denne anmeldelsen er også litt sein. . . Sorry! Hvis du vil ha nøyaktig tidspunkt/dag på når jeg har lest de forskjellige bøkene, kan du se på Bokelskere brukeren min eller på Goodreads brukeren min:)
Denne boka handler om tvillingparet Scott og Jamie Tyler, som er to av fem Gatekeepers. Men de vet det ikke selv enda, og det ser ut til at nesten alle andre gjør det. Nightrise Corporation prøver å kidnappe dem fordi de har en mistanke om at de er to av the Gatekeepers. De klarer bare å få tak i Scott, og der starter Scott og Jamie's ferd mot å gjenforenes og finne ut mer om seg selv.
Det er en liten stund siden jeg leste de to første bøkene, men jeg synes ikke det var et så stort problem.
Ulikt fra de to første bøkene, er Jamie og Scott hovedpersonene i denne boka, men man får lest mest fra Jamie's synsvinkel.
Matt og Pedro var ikke så mye med i denne boka, og det gjorde det litt vanskelig å sette seg helt inn i historien. Men etter hvert som jeg ble bedre kjent med Jamie, - det ble ikke skrevet så mye om Scott - ble det mye morsommere å lese.
Jeg kan ikke akkurat si at bøkene blir bedre utover serien, men de blir ihvertfall ikke verre. Til nå synes jeg at alle bøkene har holdt seg på samme stadiet, men jeg håper at kanskje de to siste bøkene blir litt bedre.
Men jeg liker veldig godt denne serien, og jeg anbefaler den!:)
Anmeldelser av tidligere bøker:
Raven's Gate#1
Evil Star#2
Bildet ble hentet her:
https://bokelskere.s3.amazonaws.com/122f2d2f06f246c225ae0809c7db2997b01797a77cc2699f79fd6b33.jpeg ... (Blogginnlegget er hentet fra Bokhylla)
↧
↧
Ild av Angie Sage
Tittel: IldOriginaltittel: Fyre (Engelsk)
Forfatter: Angie Sage
Oversetter: Carina Westberg
Serie: Septimus Heap #7
Sider: 497
Sjanger: Fantasy
Baksidetekst:
Nå som Septimus, Jenna og Bille er blitt fjorten år gamle, spiller de alle en viktigere rolle i den magiske verdenen de lever i. Bille er blitt kryptoskriftspesialist ved manuskriptoriet, og Jenna skal snart krones til dronning, mens Septimus fortsatt strever med å bekjempe restene av mørkefeltet, som vil bestå til kreftene i ringen med dobbeltansikt blir tilintetgjort. For at det skal kunne skje, må den eldgamle alkymistilden atter tennes - et oppdrag som fører Septimus helt tilbake til magiens og kurkunstens opprinnelse. Både evnene hans og lojaliteten ovenfor ypperstemagikeren Martha Overgård og alkymisten Marcellus Pyk blir satt på prøve. I løpet av denne ferden, som sammenfatter hele serien om Septimus Heap, finner Septimus ut stadig mer om hvem han egentlig er, samtidig som hans magiske krefter og evner øker. I Septimus Heap, bok 7: Ild får vi et gjensyn med hver eneste figur fra hele serien, og vi finner igjen mange av de magiske stedene fra foregående bøker. Ild er skrevet med Angie Sages umiskjennelige varme og humor og er en storslagen finale, en hyllest til den aller største magien som finnes: Når den indre ilden blir tent, og tiden er inne, er alt mulig.
Mine tanker:
Da har jeg lest siste bok i serien om Septimus Heap. Det er litt trist. Jeg kommer til å savne verdenen og karakterene. I løpet av syv bøker har Angie Sage fortalt historien om magikeren Septimus Heap. Det har vært en fantastisk reise, og jeg kommer helt klart til å lese mer av Angie. Heldigvis skriver hun en ny serie fra Septimus' verden: TodHunter Moon skal trilogien hete. Jeg gleder meg veldig!
Jeg har virkelig savnet Angies karakterer. Det var gøy å lese om dem igjen. Se hvordan det gikk med Septimus, Bille, Jenna, Simon og Lisa, osv... Det var hyggelig å se at Simon var blitt tatt inn i varmen igjen. Det har jeg ventet lenge på. Siden jeg liker karakterene så godt, likte jeg godt at Angie har en Dette skjedde med dem-del på slutten. Det har hun hatt i alle bøkene, og jeg har alltid likt det. Jeg synes det gir meg mer innsikt i hva som skjer videre med karakterene. Det er alltid gøy.
I Ild fikk jeg mange svar på spørsmål jeg hadde lurt på. For eksempel om ringen med dobbeltansikt. Endelig fikk jeg forklaring på hvordan den ble laget. Det var interessant å lese.
I boka er det mange "magiord". Jeg liker godt at de er uthevet. Det gir en forklaring på hva som er magisk og hva som ikke er det. Det gjør boka lettere å lese, og så får jeg en bedre innsikt i historien. Det er i hvert fall slik jeg føler det. Det er et virkemiddel jeg har likt helt fra jeg begynte på første boka.
Hvert kapittel blir innledet med en tegning av Mark Zug. De er utrolig vakre! Jeg har alltid likt dem kjempegodt, og de har hjulpet meg med å skape et bilde av karakterene. Det har hendt at jeg har sittet og bladd gjennom boka for å se på bildene. Her kommer et bilde av Septimus. Det er i farger, men bildene i boka er i svart-hvitt.
Historien i Ild var spennende, og jeg ble drevet fremover. Jeg snudde side etter side; kunne ikke stoppe. Jeg ville så gjerne vite hvordan det endte. Jeg synes det var en fin slutt til en av mine favorittserier. Det var litt trist da det ikke var flere sider igjen. Jeg satt igjen med en tom følelese inni meg. Det var slutt. Ikke mer Septimus Heap. Uff... Men jeg gleder meg til Angie Sages neste trilogi, TodHunter Moon.
Jeg anbefaler virkelig Septimus Heap-serien til folk som liker fantasy og magi.
- Anna
...
(Blogginnlegget er hentet fra Bokhylla mi)
↧
Bok 52 2014: «Klokkene ringer for deg» av Ernest Hemingway
Boka handlar om krig og kva den gjer med menneskesinnet, ikkje minst med omsyn til kjærleiken.
Eg likar boka ganske godt, men Hemingway har noko så maskulint over seg at det nesten verkar kvinneundertrykkjande. Når Robert kallar Maria "Lille fole", minner han ein del om Thorvald Helmer i "Et dukkehjem", og Maria er ei truskuldig og hengiven kvinne på grensa til å verke dum. Ho er rett nok svært ung, men eg reagerer på at det er dette barnlege og beundrande ved henne som gjer henne tiltrekkjande. Kjærleiken mellom desse to er meir lidenskap enn gjensidig respekt, og dei varme kjenslene vert forsterka ved at dei lever på kanten av døden. Ei sterk bok er det uansett, og eg fekk frykteleg lyst til å sjå om att den klassiske filmen frå 1943, med Gary Cooper og Ingrid Bergmann i hovudrollene. ... (Blogginnlegget er hentet fra Ariel)
↧
The Mad Ship – Robin Hobb
Bok to i Robin Hobb sin trilogi, The Liveship Traders, The Mad Ship, kom ut i 1999. Det er oppfølgeren til Ship of Magic, som jeg syntes var knakende god. Så da går vi like så godt fra knakende god til knakende vaklevorent, for dette ble i overkant kjedelig, ble det ikke? Fantasysyken har jeg […] ...
(Blogginnlegget er hentet fra KNIRK)
↧
Hustvedt – prosjektet: Med bind for øynene og The Enchantment of Lily Dahl.
Da har jeg fullført de to første bøkene i mitt Siri Hustvedt – prosjekt; Med bind for øynene og The Enchantment of Lily Dahl. Jeg har tidligere postet et innlegg med et VENN – diagram, der jeg har forsøkt å visualisere likheter og ulikheter mellom de to romanene. I dette innlegget vil jeg gå nærmere […]![]()
...
(Blogginnlegget er hentet fra siljes skriblerier)
...
(Blogginnlegget er hentet fra siljes skriblerier)
↧
↧
Inkludering som diskriminerer
Stadig flere institusjoner utarbeider mangfolds- og inkluderingsplaner, og mangfold begynner (så smått) å bli et positivt ladet ord i næringslivs- og ledelseslingoen. Betyr dette at vi kan slutte å bekymre oss for diskriminering?
Den britiske akademikeren Sara Ahmed, som beskrivende nok har kalt bloggen sin for feministkilljoys, sier nei. I boka On Being Included (2012) undersøker hun mangfoldsarbeid på universiteter i Storbritannia og Australia, og hevder at inkluderingstiltakene ikke fjerner rasismen, tvert imot. Mangfoldsarbeid kan i stedet reprodusere og kamuflere rasismen, og gjøre reell diskriminering umulig å kritisere. Her er det altså snakk om institusjonell rasisme, og den kan finnes selv i organisasjoner med ambisjoner om å jobbe antirasistisk. Ahmed har intervjuet mangfoldsarbeiderne på universitetene, gått gjennom offisielle dokumenter og retningslinjer, og forsøker å beskrive denne verdenen.
Metoden til Ahmed er fenomenologisk, og på sitt verste kan denne typer tekster bli en jungel av hermetegn, parenteser og passivt språk. Ahmeds bok er ikke fri for sånt, dessverre. Men det er noen gode poenger her, likevel, for eksempel om at offisielle dokumenter gjør noe, og at institusjoner bygges gjennom tekstarbeid. (Det ser så banalt ut når jeg skriver det).
I det hele tatt handler denne boka mest om strukturelle former for makt og dominering. Ahmed skriver blant annet at det å ønske nykommerne velkommen setter oss i et maktforhold vi ikke kan unngå selv om vi er aldri så snille: vi tilbyr integrering, og forventer mangfold i retur. Nykommerne har værsågod å gi oss mangfold, og anerkjenne oss som tolerante.
Problemet med dette argumentet er at det får meg til å føle at det er faenmeg umulig å gjøre noenting riktig. Og på en måte er det nettopp dèt som er poenget hennes:
Og sånn sett handler denne boka om det jeg begynner å tenke at er det viktigste spørsmålet i innvandringsdebatten: hvordan skal vi være, vi som er i majoritet? Vi kan ikke bare sulle rundt som før, for vår verden ser annerledes ut nå. Denne boka er viktig fordi den påpeker at vi ikke kan ha god samvittighet bare fordi vi vil godt.
Boka til Ahmed er dessuten en sentral referanse i en veldig god artikkel av Randi Gressgård: Å stange hodet i veggen: mikroaggresjon i akademia. Flere bør lese den artikkelen, synes nå jeg.
Likevel: hvis du bor i Norge og er opptatt av disse tingene, er det ingen bøker som kan erstatte Marianne Gullestads Det norske sett med nye øyne (2002). Jeg lærte i hvert fall veldig mye av den. ... (Blogginnlegget er hentet fra kristians notisblogg)
Den britiske akademikeren Sara Ahmed, som beskrivende nok har kalt bloggen sin for feministkilljoys, sier nei. I boka On Being Included (2012) undersøker hun mangfoldsarbeid på universiteter i Storbritannia og Australia, og hevder at inkluderingstiltakene ikke fjerner rasismen, tvert imot. Mangfoldsarbeid kan i stedet reprodusere og kamuflere rasismen, og gjøre reell diskriminering umulig å kritisere. Her er det altså snakk om institusjonell rasisme, og den kan finnes selv i organisasjoner med ambisjoner om å jobbe antirasistisk. Ahmed har intervjuet mangfoldsarbeiderne på universitetene, gått gjennom offisielle dokumenter og retningslinjer, og forsøker å beskrive denne verdenen.
Metoden til Ahmed er fenomenologisk, og på sitt verste kan denne typer tekster bli en jungel av hermetegn, parenteser og passivt språk. Ahmeds bok er ikke fri for sånt, dessverre. Men det er noen gode poenger her, likevel, for eksempel om at offisielle dokumenter gjør noe, og at institusjoner bygges gjennom tekstarbeid. (Det ser så banalt ut når jeg skriver det).
I det hele tatt handler denne boka mest om strukturelle former for makt og dominering. Ahmed skriver blant annet at det å ønske nykommerne velkommen setter oss i et maktforhold vi ikke kan unngå selv om vi er aldri så snille: vi tilbyr integrering, og forventer mangfold i retur. Nykommerne har værsågod å gi oss mangfold, og anerkjenne oss som tolerante.
Problemet med dette argumentet er at det får meg til å føle at det er faenmeg umulig å gjøre noenting riktig. Og på en måte er det nettopp dèt som er poenget hennes:
If diversity is to remain a question, it is not one that can be solved. Indeed the critiques offered in this book are critiques of what follows when diversity is offered as a solution.
Og sånn sett handler denne boka om det jeg begynner å tenke at er det viktigste spørsmålet i innvandringsdebatten: hvordan skal vi være, vi som er i majoritet? Vi kan ikke bare sulle rundt som før, for vår verden ser annerledes ut nå. Denne boka er viktig fordi den påpeker at vi ikke kan ha god samvittighet bare fordi vi vil godt.
Boka til Ahmed er dessuten en sentral referanse i en veldig god artikkel av Randi Gressgård: Å stange hodet i veggen: mikroaggresjon i akademia. Flere bør lese den artikkelen, synes nå jeg.
Likevel: hvis du bor i Norge og er opptatt av disse tingene, er det ingen bøker som kan erstatte Marianne Gullestads Det norske sett med nye øyne (2002). Jeg lærte i hvert fall veldig mye av den. ... (Blogginnlegget er hentet fra kristians notisblogg)
↧
Bok 53 2014: «Sovereign» av C.J. Sansom
Denne boka har eg brukt lang tid på å lese. Ikkje fordi den er keisam eller uinteressant, men fordi den er lang (650 sider) og er skriven på ein engelsk ispedd ein del gamaldagse uttrykk. Handlinga er til tider litt komplisert, men eg har kosa meg veldig med eitt av mine favoritt-nerdetema: det britiske kongehuset.Handlinga er lagd til York i 1541. Henry VIII er aldrande og nygift, og han er ute på eit oppdrag for å svekkje motstandsrørsla i nord. Den pukkelrygga advokaten Matthew Shardlake er òg ute på oppdrag i York, og han møter kongen, om enn berre kortfatta. Eit mystisk mord finn stad, og snart er dramaet i full gang. Sentralt i boka står spørsmålet om kven som bør sitje på den engelske trona i notid og framtid.
Det blir ein del namn og fakta å halde greie på, så eg skulle ønske eg hadde lese boka over kortare tid. Likevel gav slutten god meining, utan lause endar, og eg ser fram til å lese fleire Sansom-bøker etter kvart.
... (Blogginnlegget er hentet fra Ariel)
↧
Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til, av Liv Marit Weberg.
Den navnløse hovedpersonen i Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til er 18-19 år, og flytter til Oslo for å begynne på høyskolen. Foreldrene hennes hjelper henne med å flytte inn i en liten leilighet, og reiser sin vei. Dagen etter skal hun være med på et fadderopplegg på skolen, og er, som hun sier, […]![]()
...
(Blogginnlegget er hentet fra LeseHorden)
...
(Blogginnlegget er hentet fra LeseHorden)
↧