Quantcast
Channel: Norske bokblogger » Bøker
Viewing all 1551 articles
Browse latest View live
↧

Ti klassikere jeg bør lese

July 4, 2014, 1:00 pm
$
0
0
Denne fine lista dukka opp hos blant anna Julie og Labben i går, og da blei jeg frista til å lage min egen liste, jeg også. Men jeg måtte tenke meg grundig om før jeg klarte å kutte det ned til ti (elleve) bøker. Og da blei det slik:

Iliaden og Odysseen av Homer
Først ut er, som vanlig, de gamle grekerne, nærmere bestemt Homer, som vi antar levde på 800-tallet før vår tidsregnings begynnelse. Disse to verkene har jeg lenge hatt i hylla, til og med i flere ulike utgaver, og jeg kommer stadig tilbake til de flotte åpningslinjene: "Syng, gudinne, om vreden som tok Peleiden Akillevs,/svanger med død for akaiernes menn og med talløse sorger." Og: "Sangmø, fortell om hin rådsnare helt som flakket så vide,/da han til sist hadde styrtet i grus det hellige Troja." Særlig de første verselinjene er nesten magiske, det er hele bokas handling komprimert i ei setning. Litt av et anslag! Men jeg har aldri lest disse verkene i sin helhet, kun talløse utdrag. Det må jeg gjøre noe med. De er jo så godt som obligatoriske.

Den guddommelige komedie av Dante Alighieri
Vi hopper et godt stykke framover i tid, til middelalderen, og opp til Firenze, der den verdensberømte Dante (1265-1321) befinner seg. Med sitt enorme verk, inndelt etter antikke idealer og matematiske prinsipper, gyver han løs på både helvetet, skjærsilden og himmelen - på vers. Et verk jeg ofte blar i, men aldri har lest fra ende til annen. Også det kan jeg gjerne endre på.

Don Quijote - Miguel de Cervantes Saavedra
Noen hundre år etter Dante lever det en mann som nesten utelukkende er avbilda med pipekrage og usedvanlig spisse barter, nemlig den spanske forfatteren som er best kjent som Cervantes (1547-1616). I 1605 utgir han sitt livs verk, den omfattende romanen om den desillusjonerte Don Quijote, som sies å være en farse fra ende til annen. Boka er stadig på må lese-lister verden over, og blei kåra til verdens beste bok i 2002. Jeg har eid boka i flere eksemplarer over de siste ti åra, men alltid gitt dem bort. Nå er det på tide å beholde ett sjøl.
  
Krig og fred av Leo Tolstoj
Jeg har mye usnakka med de gamle russerne, men har i det minste åpna for en dialog med Tolstoj (1828-1910) gjennom å lese Anna Karenina (1878). Jeg likte boka veldig godt, og kunne tenke meg å lese mer - både av russerne generelt og av Tolstoj spesielt. Hva er da mer naturlig enn Krig og fred fra 1869?

Middlemarch av George Eliot
I samme periode som Tolstoj skriver sine mesterverker, skriver ei britisk kvinne sine - dama er ingen ringere enn George Eliot (1819-1880) og boka jeg svært gjerne vil lese er såklart Middlemarch (1871-72). Anglofil som jeg er, hører hun med, men likevel har det drøya - og drøyer fortsatt. Jeg ser ikke bort ifra at bokas omfang kan ha noe med saken å gjøre. Men jeg tror den er verdt hvert minutt!

Ulysses av James Joyce
Femti år seinere, i metropolen Paris: den irske forfatteren James Joyce (1882-1941) utgir sitt enestående verk Ulysses (1922) - på alle måter en moderne odyssé. Her forener han antikke idealer med modernismen. Den omfattende boka omhandler én eneste dag, 16. juni 1904, i hovedpersonen Leopold Blooms liv. Fordi jeg har vært såpass begeistra for Virginia Woolfs (1882-1941) verker, tenker jeg at Joyce er et naturlig sted å fortsette min vei i modernismen.

Det annet kjønn av Simone de Beauvoir
Vi holder oss i Paris ved utgivelsen av den neste klassikeren, Det annet kjønn (1949). Denne bør leses av alle oppegående, bokglade og tenkende kvinner med respekt for seg sjøl, og det er en smule kleint at jeg ikke har lest verket tidligere, kun en rekke utdrag. Men jeg satser på å gjøre det godt mot de Beauvoir (1908-1986), eller meg sjøl, nokså snart.

Den gylne notatbok av Doris Lessing
Tilbake i Storbritannia utgis Den gylne notatbok i 1962, ei politisk radikal og feministisk bok av den allerede da internasjonalt anerkjente forfatteren Doris Lessing (1919-2013). Jeg likte debutromanen Det synger i gresset (1950) veldig godt, og ser for meg at Den gylne notatbok er enda bedre. Det er rett og slett bare å lese!

Elskede av Toni Morrison
I USA utkom det ei bok i 1987 som skulle vise seg å bli en verdenssensasjon, nemlig Elskede av Toni Morrison (f. 1931). Jeg har sagt jeg vil lese denne boka i mer enn to år, og jeg mener det hver gang, men fortsatt ikke klart å gjøre noe med det. Kanskje det er på tide.

Besettelse av A.S. Byatt
Nok en gang er det et britisk verk med på lista, nemlig Besettelse fra 1990. Mamma er Byatt-elsker nummer en her til lands, i alle fall så vidt jeg veit, og hun snakker stadig om bøkene til denne eminente dama, Antonia Susan Duffy (f. 1936), som hun egentlig heter. Nå har hun gitt meg hele seks (!) av bøkene hennes, et svært tydelig hint, så da er det vel meninga at jeg skal lese noe, jeg også. Og den naturlige begynnelsen har jeg bestemt er Besettelse.

Men det kan hende A.S. Byatt må belage seg på å vente temmelig lenge. Jeg lider nemlig av "kronologia" - jeg ønsker at bøkene skal leses i kronologisk orden så langt det er mulig. Og når jeg først har laga ei liste, som her, kan jeg ikke la være å følge den... Med andre ord: Syng, gudinne!

Hvilke ti klassikere har du stående? ... (Blogginnlegget er hentet fra Boktanker)
↧
Search

Bok 54 2014: «Sirile gentlemen søkes» av Karin Brunk Holmqvist

July 4, 2014, 2:54 pm
$
0
0
I denne boka møter vi eit par eldre nabokvinner som brått får melding om at husa deira skal rivast og dei må flytte derifrå. Snart bur dei på ein eldreheim, melder seg på datakurs og set inn ein kontaktannonse for å møte kvar sin kavaler.

Boka minner om dei to tidlegare bøkene eg har lese av forfattaren, men eg synest denne var betre komponert. Forteljinga kjem betre fram, sjølv om mykje av handlinga er direkte føreseieleg. Stemninga i boka er herleg avslappa og litt morbid, og ein blir glad i desse karakterane til Homqvist, ingen tvil om det. ... (Blogginnlegget er hentet fra Ariel)
↧
↧

Nickolas Butler: «Shotgun Lovesongs»

July 5, 2014, 12:15 am
$
0
0
Amerikansk småby-feelgood

 Nickolas Butler (f. 1979) debuterte med romanen "Shotgun Lovesongs" tidligere i år, og Pax Forlag står bak den norske oversettelsen av boka, som er i salg fra 7. august i år. Selv  har jeg fått boka tilsendt fra forlaget i forkant av utgivelsen. 

 Av forlagets nettsider fremgår det at boka er under utgivelse i ti land, og at filmrettighetene til boka allerede er solgt til Fox Searchlight. 

 "Shotgun Lovesongs" handler om vennene Henry, Lee, Ronny og Kip, som har kjent hverandre siden de var barn. De har tilhørighet til småbyen Little Wing i Wisconson. Nå har de så vidt rundet 30 år, og livene deres har tatt nokså ulike vendinger. Henry er en tidligere rodeo-stjerne, som skadet seg for en tid tilbake. Hans liv har derfor på mange måter stoppet litt opp. Lee er en verdensberømt sangartist, som stort sett er på turné, men som pleier å lande på småbruket sitt i Little Wing når han har behov for å skjerme seg mot offentligheten. Debut-plata hans het "Shotgun Lovesongs" - derav tittelen på boka. Henry driver en gård og giftet seg for ti år siden med ungdomskjæresten Beth, som han i mellomtiden har fått unger med. Og Kip, som lenge har bodd utenbys, har kommet tilbake for å drifte den gamle mølla, som lenge har stått og forfalt. 

 Hver av kameratene og Beth, kona til Henry, veksler mellom å være jeg-person og forteller. Dette fortellergrepet, som er hyppig benyttet i samtidslitteraturen i dag, gjør at vi kommer veldig tett på hele persongalleriet. Kapitteloverskriftene angir hvem som er forteller - gjennom at forbokstaven i vedkommendes navn er nevnt. 

 "Vi inviterte ham til alle bryllupene våre; han var berømt. Vi sendte invitasjonene til plateselskapets skyskraper i New York City, sånn at de glorete, glimrende konvoluttene kunne bli videresendt til ham på turné - i Beirut, Helsinki, Tokyo. Steder utenfor rekkevidden av våre begreper og begrensede midler. Han sendte tilbake gaver i medtatte pappesker prydet med utenlandske frimerker - kostbare sjal og parfymer i bursdagsgave til konene våre, små utsøkte leker eller pynteting når barna våre ble født: rangler fra Johannesburg, matruskadukker fra Moskva, små silkesko fra Taipei. Noen ganger ringte han oss, med skurr og ekko på linja, og et kor av fnisende jenter i bakgrunnen, og alltid med en stemme som ikke hørtes så glad ut som vi forventet.

 Det kunne gå flere måneder uten at vi så ansiktet hans, og så kom han hjem, skjeggete og dratt, med utmattelse, men også glad lettelse i blikket. Vi så at Lee nøt å treffe oss, å være blant oss igjen. Vi ga ham alltid tid til å komme seg før vi gjenopptok livet med ham, vi visste at han rengte tid til å bli nykter og gjenvinne balansen. Vi lot ham sove og sove. Konene våre lagde gryteretter og lasagne til ham, og salater og nybakt pai." (Henry - side 9) 

 Hvordan forholder man seg når en i vennegjengen har gjort en helt annen karriere enn resten? Når de som ble igjen preges av litt misunnelse ... For Lees jetsetliv i New York virker så forlokkende og spennende, og samtidig så fjernt.  Lee blir på et vis et slags midtpunkt i kameratenes liv, selv om han for det meste er alle andre steder enn i Little Wing. 

 Vennskapet mellom gutta er sterkt, og de holder sammen i tykt og tynt. Underveis følger vi dem gjennom en del brylluper. Først er det Kip som gifter seg med Felicia, deretter er det Lee selv som gifter seg med filmstjernen Chloe - og til sist får også Ronny, han som trodde at livet egentlig var over, en sjanse på ekteskapsmarkedet. Mens altså Henry og Beth fremstår som selve inkarnasjonen på det perfekte ekteskapet. 

 Hva er det som gjør at noen forhold holder, mens andre ryker før man får snudd seg? På mange måter kan man si at dette er noe av essensen i hele boka. Hva er sann og ekte kjærlighet? Noe mye mer enn et øyeblikks tiltrekning, selvsagt. Men hva ER egentlig kjærlighet? Ja, hva er det som er viktig og som virkelig betyr noe, når alt kommer til alt? Og tåler gamle vennskap virkelig alt? Også når gamle hemmeligheter graves frem? Og hvem har egentlig mest grunn til å misunne hvem når det kommer til stykket?

 "Hva synes du?" sa hun til slutt og snudde seg mot meg.

 Jeg snudde meg og gikk bort til henne, og skjønte akkurat der og da at vi allerede var begynt å bli eldre, at vi kom til å bli gamle sammen. 

 "Jeg synes du er vakker," sa jeg. Jeg kyssa henne. 

 "Hei, du - forsiktig med leppestiften," sa hun og klapset lekent til meg før hun trakk meg inntil seg igjen. Hun la haka på skulderen min, og sånn danset vi sakte på soverommet, med det slitte teppet under de velbrukte penskoene våre. "Jeg elsker deg," sa hun, "selv om du ikke er rockestjerne." (Henry - side 37-38)

 Bokas språklige kvaliteter er gode, og jeg vil også anta at oversetteren har en del av æren for dette. Jeg opplever dessuten persongalleriet som meget troverdig fremstilt, og det tidligere nevnte fortellergrepet gjør at vi kommer tett inn på enkeltpersonene og får innblikk i deres ståsted i en liten by, hvor det egentlig skjer svært så lite. Kjønnsrollemønsteret i en småby som Little Wing er nok akkurat slik det fremstilles; et sted hvor menn er menn, og hvis viktigste egenskap er at de er i stand til å forsørge familien sin og ta vare på kvinner og barn. Tradisjonelle verdier står i fokus, og preger menneskene som lever der. I spenningsfeltet mellom dem som ble igjen og dem som dro, skal det vise seg at det ligger en hel del angst for endringer fra det vante og normale. Kjærlighetsforholdet mellom Henry og Beth er nydelig beskrevet, også når ekteskapet utsettes for prøvelser som ryster det i grunnvollene. 

Det tok litt tid å komme ordentlig i gang med boka, men så snart jeg hadde vært gjennom et kapittel med hver av hovedpersonene, våknet min interesse for å lese videre for alvor. Etter at siste side var vendt, ønsket jeg mer. Det eneste jeg derfor beklager er at boka sluttet så brått, og at jeg gjerne skulle visst mer om hva som skjer i Little Wing. Kanskje kommer det etter hvert en oppfølger?

 Utgitt i USA: 2014
Originaltittel: Shotgun Lovesongs
Utgis i Norge: 7. august 2014
Forlag: Pax
Oversatt: Hilde Rød-Larsen
Antall sider: 304
Boka har jeg mottatt fra forlaget
Nickolas Butler (Foto: Olive Juice Studios)
... (Blogginnlegget er hentet fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg)
↧

#2/2014 La petite madame et Paris : bøker, bøker, bøker!

July 5, 2014, 2:34 pm
$
0
0
Det kommer vel ikke som en voldsom overraskelse at jeg – uansett hvor jeg befinner meg – elsker å bruke timevis i bokbutikker? Her i Paris er det selvfølgelig Shakespeare & Company som er min store favoritt med sin atmosfære,  hyller fulle av nye bøker og klassikere,  kriker, kroker og et eget avslappende bibliotek -:der […] ... (Blogginnlegget er hentet fra siljes skriblerier)
↧

Bergljot K. Nordal: «Det ingen har fortalt deg»

July 6, 2014, 2:12 am
$
0
0
Når man tror at lykken finnes et annet sted ... 

 Bergljot K. Nordal (f. 1976) har utdannelse innenfor litteraturformidling og jobber i dag frilans. Hun debuterte med romanen "Magda" i 2009 og utga "Ruths bok" i 2012. "Det ingen har fortalt deg" er hennes tredje roman. Nordal er fra Førde og skriver på nynorsk. 

 Karoline er gift med Håkon, og de har to barn. Alt ligger til rette for at hun skal være riktig så lykkelig og tilfreds med livet. Mannen hun er gift med er snill og omsorgsfull, og en fantastisk far. Barna er herlige og ekteparet har god økonomi. Likevel drømmer Karoline om at de skal forsvinne, bli drept i trafikkulykke, slik at hun skal bli fri. Fri til å skrive, forløses fra den skrivesperren hun befinner seg i for tiden ... 

 Så treffer hun tilfeldigvis på Pia en dag. Ville og gale Pia som en gang var hennes beste venninne, men som alltid bar med seg et varsel om katastrofe. Venninnen hun aldri trodde skulle klare å fullføre videregående ... Nå er Pia midt i en blomstrende karriere som klesdesigner, og hun ser frem til en visning i Milano. Til vanlig bor hun i København. 

 " - Korleis er livet ditt? Det må vere hektisk å vere forfattar og mor. 

 Eg drikk meir kaffi og kjenner at ho ser på meg. Eg greier rolege bevegelsar og roleg blikk attende. 

 - Det handlar väl strängt tatt om å kome seg opp om morgonen.

 Ho drikk og ser rett på meg.

 - Eg har lese deg. Du skriv godt.

 Eg kjenner allereie skjelvingar i hendene frå koffeinen eg fekk i meg til frukost. Eg smiler og nikkar lett, seier eit like lett takk. 

 - Og livet ditt?

 Ho ler sigerslatteren, den som seier at det er her det skjer ... " (side 19)

 Møtet mellom Karoline og Pia ender med en invitasjon til København. En invitasjon som skal få større betydning for Karoline, og som ikke utelukkende handler om å løse opp i skrivesperren, skal det vise seg. Et valg som setter livet i et relieff - for hva er lykken når det kommer til stykket? Er det spenningssøking eller de daglige rutinene? De rutinene som nødvendigvis oppstår fordi vi ønsker at livet skal ordnes og struktureres ned i gjenkjennelige små biter? Og hva er essensen i kjærligheten mellom to mennesker?

 "Det hender at vi kranglar. At vi hevar stemmene så høgt at barna reagerer, men då reagerer dei så kraftig at vi sluttar med ein gong. Fordi dei aldri høyrer at vi hevar stemmene elles. Håkon kan vere tydeleg i kva han meiner og kvar han vil. Det kan eg òg. Men når vi møter kvarandre, blir han så mild at eg mistar smaken, og eg blir så skarp at eg skremmer han. Vi har levd saman i ti år, og eg har ikkje sett nokon mørke sider av han enno. Kanskje han ikkje har nokon. Kanskje er det eg som er hans mørke side." (side 23-24)

 I spenningsfeltet mellom Pia og Karoline, som har valgt så forskjellige veier i livene sine - Pia med sin karriere, Karoline med sitt familieliv - oppstår det et gap som vokser seg større og større. Uten store fakter fanger Bergljot K. Nordal dette opp. Som da Pia uten videre konstaterer at det er "bra" at Karoline ikke savner barna sine og rimelig kjapt konstaterer at tiden nærmest er uten betydning for barn - for dem er jo en uke som et døgn, mener hun. "Eller som ei æve", teker Karoline ... 

 Noen ganger beveger forfatteren seg farlig nær klisjéene om karrierekvinnen versus familiekvinnen, men bare nesten. Det som redder henne er at heller ikke Karoline fremstilles som "den hellige moder", tenker jeg. Tvert i mot får hun frem alle paradoksene som det vi forbinder med lykken er forbundet med - gjennom en historie om "mamma som reiste for å finne seg sjølv i fylla". Og når hun likevel stålsetter seg og ikke vil risikere å miste kontrollen, opplever hun seg hånet av Pia, som opplever henne så kontrollert ... Pia, som ikke klarer å lande i sitt eget liv, ikke klarer å finne roen og harmoen, etter adrenalinkikk-oppholdet i Milano, der absolutt alt skjedde på en gang ... 

 "Det ingen har fortalt deg" er en lettlest tynn flis av en bok på 170 sider. Like fullt er det en tankevekkende bok som er mer vidtfavnende enn om en mor som tilfeldigvis er forfatter og har skrivesperre og som reiser bort for å finne seg selv. Kanskje handler den også om den gjensidige misunnelsen mellom to venninner, som begge tror at den andre lever et mye mer spennende og givende liv enn en selv. På en måte blir de begge dypt skuffet. Pia fordi hun hele tiden vurderer Karoline utelukkende ut fra egne preferanser, og der må Karoline nødvendigvis tape. Hun er ikke like "kul" som venninnen, er ikke like spenningssøkende og kan rett og slett ikke slippe alt hun har i hendene ... Det Pia ser er en kjedelig dame og en festbrems. Karoline fascineres nok mer at Pia og all den fart og spenning hun er omgitt med - inntil hun oppdager det svarte hullet i Pia, der det ingen dybde er - bare tomt, tomt. En klisjé eller hur? Eller rett og slett en konsekvens av et liv der alt handler om fest og moro, og hvor downs´ene ved livsførselen en "vakker" dag kommer like fullt, og moroa ikke uten videre kan vekkes til live uten at man synker stadig lenger ned i gjørmen ... I alle fall er det dette jeg leser mellom linjene i Nordals roman. 

 Bergljot K. Nordal skriver godt, og selv om tematikken i boka kanskje ikke er blant de mest originale, gjør hun likevel historien spennende og interessant. Der er først og fremst spenningen mellom venninnnene som bærer historien i boka, synes jeg. Alt i alt en fin leseopplevelse av en bok jeg kan anbefale varmt!

 Utgitt: 2014
Forlag: Tiden
Antall sider: 170 
Boka har jeg fått av forlaget
Bergljot K. Nordal (Foto: Aasne Haugeplass)
... (Blogginnlegget er hentet fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg)
↧
↧

Hevneren av Jan Erik Fjell

July 6, 2014, 8:33 am
$
0
0
På torsdag fikk jeg en melding fra Telenor med tilbud om å laste ned en gratis bok via e-boktjenesten eREADZ. Denne appen lastet jeg ned og min gratis bok ble "Hevneren" av Jan Erik Fjell. En bok jeg ikke har stresset med å få tak i da jeg ble veldig skuffet over bok to: "Skyggerom".

Men jeg lastet som sagt ned boken, og begynte å lese, og ble aldeles hektet med en gang. Dette var veldig mye bedre enn Fjell's forrige bok.

"Hevneren" har tre handlinger. Den ene er fra fengslet Alcatraz i 1961, den neste handlingen er lagt til 33 år senere hvor et norsk kjærestepar er på guiding på Alcatraz og den siste handlingen er nåtid i ordensavdelingen hos Fredrikstad-politiet hvor Jan Erik Fjells etterforsker Anton Brekke jobber, etter å ha blitt degradert fra Kripos pga ulovlig pokerspilling.

Boken starter med at en alenemor i 40-årene blir funnet drept av sin 15-årige sønn Hun er kvalt og i tillegg fått tungen kløyvd. Senere ble en mann, like gammel, funnet drept på samme måte. Anton Brekke er i utgangspunktet degradert fra Kripos men blir en av de viktigste etterforskerne i denne saken. Parallelt får vi høre om Danny (Daniel Larsen) som ble dømt til livsvarig  fengselsdom på Alcatraz. En kan undre seg hvorfor, men når Fjell i tillegg drar med en parallell-handling med det unge kjæresteparet på omvisning, hvor de treffer en eldre amerikansk mann som har vært fange der, blir det spennende. Og en skjønner at ting henger sammen.

Allikevel jeg greidde aldri å gjette på hvem som var morderen, det er jeg litt skuffet over meg selv for :)

Veldig spenn i tid og sted med handling, men det blir aldri forvirrende eller i overkant, og jeg leste den ut på relativt kort tid. Jeg er i tillegg imponert over at Fjell maktet å løfte seg etter den dårlige andre boken, og jeg kommer nok til å lese bok fire også. 

Mange bloggere ha lest og likte denne boken: Berit, Tine, Anita, Rita, Min bok- og maleblogg, Anita. ... (Blogginnlegget er hentet fra Groskro's verden)
↧

Sommer i bokhylla – bøker som jeg leste da jeg skulle bli heks

July 8, 2014, 12:34 am
$
0
0
Jeg hadde en periode i livet hvor jeg skulle bli heks. Sånn bra heks som gjør gode ting. Og i den forbindelse finner jeg bøker i ryddeprosessen når jeg bytter kontor. Det er bøker jeg husker som viktige, jeg satt med nesa i dem time etter time. Enten fordi det handlet om spådommer, værtegn eller […] ... (Blogginnlegget er hentet fra KNIRK)
↧

Har lest: «Ung jente, voksen mann», «Evig søndag» og «Orange is the new black, my year in a woman’s prison»

July 8, 2014, 2:59 am
$
0
0
av henholdsvis Eline Lund Fjæren (utgitt 2013), Linnéa Myhre (utgitt 2012) og Piper Kerman (utgitt 2013).

Med sommerferie fra lærerjobben min blir det litt ekstra tid til lesning, og det er stas. De to første bøkene har jeg lest på mannens Samsung-tablet, lånt gjennom Ebokbib-lån, mens den siste romanen lånte jeg på engelsk fra Deichmanske.

Jeg har ikke tenkt til å si så mye om de to første romanene. De var lette å lese, selv om tematikken ikke nødvendigvis er enkel. Jeg avsluttet Evig søndag for over to uker siden, og dermed er den ikke like friskt i minne som Orange.., som jeg avsluttet i går. I tillegg vil jeg si at jeg leste romanene litt i overkant raskt, og når man leser på senga før leggetid tror jeg ikke man får med seg riktig alt.

Orange is the new black er for mange først og fremst navnet på en kjent Netflix-serie som kom i fjor. Hittil har det kommet to sesonger av serien, ny sesong kommer neste vår. Den omhandler 35åringen Piper Chapman som sitter i fengsel for smugling av narkopenger. Serien baserer seg på den virkelige historien til Piper Kerman. Romanen hennes om fengselsoppholdet danner grunnlag for serien, selv om innholdet i serien flere steder er svært annerledes enn det som blir beskrevet i Kermans bok. Jeg leste som sagt romanen på engelsk, noe som i all hovedsak gikk greit. Jeg merket av jeg innimellom ikke forsto betydningen av hva hun ønsket å få frem, rett og slett fordi vokabularet mitt ikke er stort nok.

Romanen skildrer livet i kvinnefengselet Danbury som ligger i staten Connecticut, nordøst for New York. Gjennom Kermans skildringer får man tydelig en følelse av at fengselstilværelsen er allsidig. Hun opplever oppriktig varme og vennlighet fra medfanger, der markeringer av bursdager og høytider foregår etter egne ritualer. Samtidig er hun fratatt all frihet, og vet at det er de ansatte i fengselet som sitter med all reell makt.

Romanen kan leses som en kritikk av det amerikanske fengselsvesenet. Underveis presenterer Kerman tallmateriale som viser hvor mange innsatte det finnes i USA, og hvor mange som er involvert i selve rettssystemet også etter at de er sluppet fri fra soning. Hun reflekterer rundt sin egen posisjon; hvit kvinne i 30årene som har studert, som har ressurssterk familie. Mange reagerer med overraskelse over at "en som henne" er satt inn, og hun vet at behandlingen hun får gjerne er bedre enn det f.eks en afroamerikansk kvinne uten økonomi og utdannelse får. Romanen var interessant lesning av den grunn, den gav et bilde av fengselssystemet i USA (sett gjennom Kermans øyne). I tillegg var den interessant å lese fordi jeg har sett Netflix-serien, og elsker sammenlikning av bok/film, bok/serier. Anbefales? Ja!

På leselista i sommer står litt av hvert, blant annet Søstrene Makioka ,en "svær gærning av en roman", Guillous Mellom rødt og svart (fortsatt ikke lest) og ungdomsromanen Perfekt kjemi. I tillegg venter jeg på Godt nok for de svina av Anita Krohn Traaseth på Ebokbib-lån. ... (Blogginnlegget er hentet fra drømmeland)
↧
Search

Inkludering som diskriminerer

July 4, 2014, 1:39 am
$
0
0
Stadig flere institusjoner utarbeider mangfolds- og inkluderingsplaner, og mangfold begynner (så smått) å bli et positivt ladet ord i næringslivs- og ledelseslingoen. Betyr dette at vi kan slutte å bekymre oss for diskriminering?

Den britiske akademikeren Sara Ahmed, som beskrivende nok har kalt bloggen sin for feministkilljoys, sier nei. I boka On Being Included (2012) undersøker hun mangfoldsarbeid på universiteter i Storbritannia og Australia, og hevder at inkluderingstiltakene ikke fjerner rasismen, tvert imot. Mangfoldsarbeid kan i stedet reprodusere og kamuflere rasismen, og gjøre reell diskriminering umulig å kritisere. Her er det altså snakk om institusjonell rasisme, og den kan finnes selv i organisasjoner med ambisjoner om å jobbe antirasistisk. Ahmed har intervjuet mangfoldsarbeiderne på universitetene, gått gjennom offisielle dokumenter og retningslinjer, og forsøker å beskrive denne verdenen.

Metoden til Ahmed er fenomenologisk, og på sitt verste kan denne typer tekster bli en jungel av hermetegn, parenteser og passivt språk. Ahmeds bok er ikke fri for sånt, dessverre. Men det er noen gode poenger her, likevel, for eksempel om at offisielle dokumenter gjør noe, og at institusjoner bygges gjennom tekstarbeid. (Det ser så banalt ut når jeg skriver det).

I det hele tatt handler denne boka mest om strukturelle former for makt og dominering. Ahmed skriver blant annet at det å ønske nykommerne velkommen setter oss i et maktforhold vi ikke kan unngå selv om vi er aldri så snille: vi tilbyr integrering, og forventer mangfold i retur. Nykommerne har værsågod å gi oss mangfold, og anerkjenne oss som tolerante.

Problemet med dette argumentet er at det får meg til å føle at det er faenmeg umulig å gjøre noenting riktig. Og på en måte er det nettopp dèt som er poenget hennes:
If diversity is to remain a question, it is not one that can be solved. Indeed the critiques offered in this book are critiques of what follows when diversity is offered as a solution.

Og sånn sett handler denne boka om det jeg begynner å tenke at er det viktigste spørsmålet i innvandringsdebatten: hvordan skal vi være, vi som er i majoritet? Vi kan ikke bare sulle rundt som før, for vår verden ser annerledes ut nå. Denne boka er viktig fordi den påpeker at vi ikke kan ha god samvittighet bare fordi vi vil godt.

Boka til Ahmed er dessuten en sentral referanse i en veldig god artikkel av Randi Gressgård: Å stange hodet i veggen: mikroaggresjon i akademia. Flere bør lese den artikkelen, synes nå jeg.

Likevel: hvis du bor i Norge og er opptatt av disse tingene, er det ingen bøker som kan erstatte Marianne Gullestads Det norske sett med nye øyne (2002). Jeg lærte i hvert fall veldig mye av den. ... (Blogginnlegget er hentet fra kristians notisblogg)
↧
↧

Intervju med Ruth Lillegraven

July 9, 2014, 3:25 am
$
0
0
Ruth Lillegraven debuterte med diktsamlingen Store stygge dikt i 2005, og utga romanen Mellom oss i 2011. I fjor vant hun Brageprisen for sin andre diktsamling, Urd. Om en knapp måned utgis Manilahallen, en biografi i diktform. Urd er shortlistet i Åpen klasse til Bokbloggerprisen som deles ut i september. Boken handler om Seselja og […] ... (Blogginnlegget er hentet fra Lines bibliotek)
↧

Bergljot K. Nordal: «Det ingen har fortalt deg»

July 6, 2014, 2:12 am
$
0
0
Når man tror at lykken finnes et annet sted ... 

 Bergljot K. Nordal (f. 1976) har utdannelse innenfor litteraturformidling og jobber i dag frilans. Hun debuterte med romanen "Magda" i 2009 og utga "Ruths bok" i 2012. "Det ingen har fortalt deg" er hennes tredje roman. Nordal er fra Førde og skriver på nynorsk. 

 Karoline er gift med Håkon, og de har to barn. Alt ligger til rette for at hun skal være riktig så lykkelig og tilfreds med livet. Mannen hun er gift med er snill og omsorgsfull, og en fantastisk far. Barna er herlige og ekteparet har god økonomi. Likevel drømmer Karoline om at de skal forsvinne, bli drept i trafikkulykke, slik at hun skal bli fri. Fri til å skrive, forløses fra den skrivesperren hun befinner seg i for tiden ... 

 Så treffer hun tilfeldigvis på Pia en dag. Ville og gale Pia som en gang var hennes beste venninne, men som alltid bar med seg et varsel om katastrofe. Venninnen hun aldri trodde skulle klare å fullføre videregående ... Nå er Pia midt i en blomstrende karriere som klesdesigner, og hun ser frem til en visning i Milano. Til vanlig bor hun i København. 

 " - Korleis er livet ditt? Det må vere hektisk å vere forfattar og mor. 

 Eg drikk meir kaffi og kjenner at ho ser på meg. Eg greier rolege bevegelsar og roleg blikk attende. 

 - Det handlar vel strengt tatt om å kome seg opp om morgonen.

 Ho drikk og ser rett på meg.

 - Eg har lese deg. Du skriv godt.

 Eg kjenner allereie skjelvingar i hendene frå koffeinen eg fekk i meg til frukost. Eg smiler og nikkar lett, seier eit like lett takk. 

 - Og livet ditt?

 Ho ler sigerslatteren, den som seier at det er her det skjer ... " (side 19)

 Møtet mellom Karoline og Pia ender med en invitasjon til København. En invitasjon som skal få større betydning for Karoline, og som ikke utelukkende handler om å løse opp i skrivesperren, skal det vise seg. Et valg som setter livet i et relieff - for hva er lykken når det kommer til stykket? Er det spenningssøking eller de daglige rutinene? De rutinene som nødvendigvis oppstår fordi vi ønsker at livet skal ordnes og struktureres ned i gjenkjennelige små biter? Og hva er essensen i kjærligheten mellom to mennesker?

 "Det hender at vi kranglar. At vi hevar stemmene så høgt at barna reagerer, men då reagerer dei så kraftig at vi sluttar med ein gong. Fordi dei aldri høyrer at vi hevar stemmene elles. Håkon kan vere tydeleg i kva han meiner og kvar han vil. Det kan eg òg. Men når vi møter kvarandre, blir han så mild at eg mistar smaken, og eg blir så skarp at eg skremmer han. Vi har levd saman i ti år, og eg har ikkje sett nokon mørke sider av han enno. Kanskje han ikkje har nokon. Kanskje er det eg som er hans mørke side." (side 23-24)

 I spenningsfeltet mellom Pia og Karoline, som har valgt så forskjellige veier i livene sine - Pia med sin karriere, Karoline med sitt familieliv - oppstår det et gap som vokser seg større og større. Uten store fakter fanger Bergljot K. Nordal dette opp. Som da Pia uten videre konstaterer at det er "bra" at Karoline ikke savner barna sine og rimelig kjapt konstaterer at tiden nærmest er uten betydning for barn - for dem er jo en uke som et døgn, mener hun. "Eller som ei æve", teker Karoline ... 

 Noen ganger beveger forfatteren seg farlig nær klisjéene om karrierekvinnen versus familiekvinnen, men bare nesten. Det som redder henne er at heller ikke Karoline fremstilles som "den hellige moder", tenker jeg. Tvert i mot får hun frem alle paradoksene som det vi forbinder med lykken er forbundet med - gjennom en historie om "mamma som reiste for å finne seg sjølv i fylla". Og når hun likevel stålsetter seg og ikke vil risikere å miste kontrollen, opplever hun seg hånet av Pia, som opplever henne så kontrollert ... Pia, som ikke klarer å lande i sitt eget liv, ikke klarer å finne roen og harmonien, etter adrenalinkikk-oppholdet i Milano, der absolutt alt skjedde på en gang ... 

 "Det ingen har fortalt deg" er en lettlest tynn flis av en bok på 170 sider. Like fullt er det en tankevekkende bok som er mer vidtfavnende enn om en mor som tilfeldigvis er forfatter og har skrivesperre og som reiser bort for å finne seg selv. Kanskje handler den også om den gjensidige misunnelsen mellom to venninner, som begge tror at den andre lever et mye mer spennende og givende liv enn en selv. På en måte blir de begge dypt skuffet. Pia fordi hun hele tiden vurderer Karoline utelukkende ut fra egne preferanser, og der må Karoline nødvendigvis tape. Hun er ikke like "kul" som venninnen, er ikke like spenningssøkende og kan rett og slett ikke slippe alt hun har i hendene ... Det Pia ser er en kjedelig dame og en festbrems. Karoline fascineres nok mer at Pia og all den fart og spenning hun er omgitt med - inntil hun oppdager det svarte hullet i Pia, der det ingen dybde er - bare tomt, tomt. En klisjé eller hur? Eller rett og slett en konsekvens av et liv der alt handler om fest og moro, og hvor downs´ene ved livsførselen en "vakker" dag kommer like fullt, og moroa ikke uten videre kan vekkes til live uten at man synker stadig lenger ned i gjørmen ... I alle fall er det dette jeg leser mellom linjene i Nordals roman. 

 Bergljot K. Nordal skriver godt, og selv om tematikken i boka kanskje ikke er blant de mest originale, gjør hun likevel historien spennende og interessant. Der er først og fremst spenningen mellom venninnnene som bærer historien i boka, synes jeg. Alt i alt en fin leseopplevelse av en bok jeg kan anbefale varmt!

 Utgitt: 2014
Forlag: Tiden
Antall sider: 170 
Boka har jeg fått av forlaget
Bergljot K. Nordal (Foto: Aasne Haugeplass)
... (Blogginnlegget er hentet fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg)
↧

Selma Lagerlöf: «Keiseren av Portugalia»

July 8, 2014, 12:17 pm
$
0
0
En klassiker innenfor naturalismen

 Selma Lagerlöf (f. 1958 d. 1940) debuterte med romanen "Gösta Berlings saga" i 1891. I løpet av sin forfatterkarriere skrev hun 21 bøker, og "Gösta Berlings saga", "Jerusalem" (1901-1902) og "Keiseren av Portugalia" (1914) hører med blant hennes mest kjente romaner. Lagerlöf mottok Nobels litteraturpris i 1909 - som den første kvinnen så langt i litteraturprisens historie. De fleste romanene hennes har handling lagt til Värmland, hennes hjemtrakter. (Kilde: Wikipedia)
---------------------------

 (Dette er en spoiler - så vet du det før du leser videre.)

 I bokas åpningsscene skal Jan Andersson på Skrolycka bli far for første gang. Han har et ambivalent forhold til det hele, for det er så vidt han og Kattrina klarer seg i utgangspunktet. Noe kjærlighetsekteskap er det heller ikke. 

 "- Jeg lurer på om det er noen som tror jeg er glad for å få denne ungen, mumlet han der han satt, og med det samme sparket han til en liten vedkubbe så den fløy helt ut på tunet. For det er jaggu den verste uløkka jeg kunne komme ut for. Da vi gifta oss, Kattrina og jeg, så var det for at vi var lei av å gå som tjenestefolk hos Erik på Falla og ville komme under eget tak, men neimen ikke for at vi skulle få unger." (side 7)

 Men om Jan ikke er glad for å bli far, endrer dette seg for alltid i det øyeblikket veslejenta blir lagt i armene hans. Han vil knapt gi henne fra seg etter dette, og det vokser frem en kjærlighet så uendelig vár og rørende, som jeg knapt kan huske å ha møtt i den naturalistiske litteraturen - kanskje med unntak av forholdet mellom faren og Sjur-Gabriel, slik dette er beskrevet i Hellemyrsfolket (bind I - "Sjur-Gabriel"). 

 Jan vet knapt hva godt han kan gjøre for veslejenta som etter hvert får navnet Klara Fina Gulleborg - til vanlig bare kalt Klara Gulla. Han følger henne opp i alle livets henseender, og hun vokser opp til å bli en vakker og robust jente, som utelukkende er til glede for foreldrene, der de bor i den fattigslige stua på Skrolycka, navnet som til forveksling både ligner "lykke" og "ulykke". Hadde det ikke vært for hennes fattigslige og usle byrd, kunne nok både den ene og den andre ha tenkt seg å gifte seg med henne ... Men slikt gikk selvsagt ikke an på den tiden.

 Etter at Erik på Falla dør og sønnen Lars Gunnarsson overtar, blir Jan og Kattrina plutselig avkrevd for den uhyrlige sum av 200 riksdaler for grunnen som deres lille stue står på. Det er da Klara Gulla tilbyr seg å reise ut for å tjene penger slik at foreldrene slipper å bli hjemløse. I mellomtiden har en tilfeldig handelsreisende insistert på å gi henne et rødt kjolestoff som det blir sydd kjole av, og som virkelig fremhever hennes ynde og skjønnhet. En ynde og skjønnhet som provoserer spesielt presten, for han "ser" at dette ikke vil føre til noe godt for henne. Her har man å bli ved sin lest - det er det tryggeste!

 Klara Gulla reiser med dampbåten "Anders Fryxell", og da foreldrene vinker henne avgårde, er de alle uvitende om alle de årene som skal gå før de ses igjen. Foreldrene er analfabet, og kan ikke lese brevet som kommer fra Klara Gulla, men må ha hjelp til dette. Skrive tilbake kan de heller ikke. 

 "Nå er det bare han jeg skal lage mat til", tenkte Kattrina, "bare han jeg har å vente på. Men hva bryr jeg meg om han? Han kunne like gjerne ha reist, han med. Det var jenta som skjønte seg på han og pjattet hans, men ikke jeg. Det hadde vært bedre å være alene."

 "Det ville vært lettere å gå hjem med sorgen, om jeg ikke hadde hatt gamle sure Kattrina sittende i stua," tenkte Jan. "Jentungen rådde så godt med henne at hu fikk a både blid og mild. Men nå får en vel aldri mer høre et vennlig ord fra den kanten." (side 85)

For når kjærligheten er borte, mister selv hverdagens rutiner sin mening ...

 Så går tiden, og faren Jan går sakte men sikkert til grunne i sin lengsel etter datteren. Han venter på at Klara Gulla skal dukke opp hver gang dampbåten kommer. Mens resten av bygda har fått nyss i at det har gått riktig ille med henne der inne i byen. Ja, at hun er blitt en fallen kvinne. Dette kan Jan ganske enkelt ikke klare å ta inn over seg, og det er da keiserinnen av Portugalia oppstår. Selv er han keiseren av selsamme rike. 

 "- Når keiserinna av Portugalia står her på brygga med gullkrone på hodet, og sju konger går rundt henne og holder kappa hennes oppe, og sju løver ligger tamme ved føttene hennes, og sjuogsøtti krigsgeneraler går foran henne med dragne sverd i hånd, da får vi se om du tør si det samme til henne sjøl, Prästberg, som du har sagt til meg." (side 122) 

 ... sier Jan til Prästberg, som var den første som kom med de uhyrlige påstandene som Jan aldri ville gjenta, "ikke engang i sine egne tanker". 

 Jan lever seg virkelig inn i rollen som keiseren av Portugalia, og selv om bygdefolket gjør narr av ham, enser han dem ikke. 

 "Aldri før hadde Jan på Skrolycka hatt så mye å tenke på og gruble over som nå når han var blitt keiser. 

 For det første måtte han jo være ubegripelig påpasselig etter at storheten var kommet over ham, så han ikke lot hovmodet få innpass hos seg. Han måtte alltid huske på at vi er mennesker, vi er alle skapt av en og samme materie, og fra ett og samme foreldrepar nedstammer vi, og svake og syndige er vi alle, så i bunn og grunn har den ene ikke noe å rose seg av fremfor den andre. 

 I hele sitt liv hadde han sett seg lei på hvordan mennesker prøvde å heve seg over hverandre, og nå ville han ikke gjøre det samme. Men han merket nok at det ikke var så lett å holde seg til den rette ydmykheten for en som var blitt så opphøyd at det nå ikke lenger fantes noen i hele sognet som var hans like." (side 139)

 Klara Gulla dukker opp til slutt - etter anslagsvis 15 år uten at hun har gitt en lyd fra seg i mellomtiden. Hun er staselig kledd da hun dukker opp, og hun fører seg som en som har kommet seg til penger og verdighet. Hun har i mellomtiden fått seg et husvære og kommer for å hente foreldrene med seg. Hadde det bare ikke vært for at hun skjems så inderlig av sin far ... Han er jo ikke riktig klok, og hun blir beskjemmet da moren forteller at han ble slik fordi hun - øyesteinen hans - forsvant ut av hans liv så brått, og uten å gi livstegn fra seg. Like fullt ønsker hun å la faren bli igjen, og de to stikker av gårde med dampbåten når faren ikke er der.

 I siste liten får faren nyss i at de to har reist sin vei, og han rekker frem tidsnok til å se båten legge fra kai. Angeren og samvittigheten rammer Kattrina, men uten å kunne gjøre noe ser de Jan hoppe på sjøen og forsvinne ned i dypet ... 

 Deretter er det Klara Gulla som vandrer hvileløst langs bryggene mens det soknes etter farens lik. Hun har tom. en kiste klar for det øyeblikket de skulle finne ham. Innen så skjer, dør moren. På dødsleiet oppdager moren at datteren, som hun etter hjemkomsten har synes var stygg, nå er blitt pen igjen. Under begravelsen dukker kisten med faren plutselig opp. Liket av ham er funnet og foreldrene kan forenes i døden. 
---------------------------

 I mitt eksemplar av boka er det et etterord ved Agneta Taube. Hun tar bredt for seg av Selma Lagerlöfs litteratur, men kommer i siste halvdel av artikkelen inn på "Keiseren av Portugalia" - et avsnitt som har overskriften "En kjærlighet som overgår all forstand". 

 Taube tar for seg spenningsfeltene i teksten og symbolbruken. Jans fortvilelse over å bli far versus den grenseløse lykken han føler når barnet legges i armene hans. Det røde kjolestoffet som er årsaken til Klara Gullas triumf og fall (bl.a. fordi den samme kjøpmannen som ga henne kjolestoffet også førte henne ut i prostitusjonen da hun kom til storbyen). Vendepunktet da de 200 riksdalene skulle innkreves. Pengene kommer fra "veslejenta", men prisen de betaler er at de mister henne. Faren som dikter sin egen virkelighet. Bygdas folk som på en måte "godter seg" over det som skjer - for de husker jo jentas triumf i den røde kjolen - en triumf hun som fattigjente ikke hadde noen rett til å føle. Det paradoksale i at Jan gikk langs bryggene i alle år og ventet på at datteren skulle komme hjem, til at Klara Gulla går hvileløst rundt på samme sted og venter på at farens lik skal dukke opp. Og alt skjer i en tid der man virkelig var overbevist om at de døde kunne straffe de levende. Og i naturalistisk ånd går det selvsagt riktig ille med Lars Gunnarsson, mannen som forårsaket deres ulykke. Han får sannelig betale prisen for sin grådighet og sin hjerteløshet ...
---------------------------

"Keiseren av Portugalia" er i tillegg til å være en naturalistisk roman, skrevet i et naivistisk språk. Typisk for naturalismen er at den omhandler tragiske menneskeskjebner, der menneskene er prisgitt arv og miljø. Det bakenforliggende motivet for forfatterne som benyttet dette fortellergrepet var gjerne å vise frem det tragiske i all sin gru - i håp om at samfunnet for øvrig skulle våkne opp og ønske å gjøre noe med det. 

Som eksempel på det naivistiske ønsker jeg å trekke frem et avsnitt på side 206:

"Klokker Svartling hadde et slikt ansikt at det ikke viste mer av hans tanker enn han ville at det skulle vise, og det holdt seg helt ubevegelig mens han snakket med Klara Gulla. Men Kattrina visste nok hva han tenkte allikevel, han som var som en far for hele sognet. "Hvorfor skal en gammel mann som har både hustru og datter i live, være nødt til å komme til fremmede? Lisa er et godt menneske, men hun kan jo aldri ha slik tålmodighet med ham som hans egne." Det tenkte han. Og det gjorde han rett i å tenke."

Det blir noe barnlig over teksten, hvor det meste forklares i flere omganger og i mange ulike lag. Selma Lagerlöf behersker dette til fingerspissene, og derfor blir det aldri kunstig. Det er enkle folk vi leser om i romanen, og det er deres måte å reflektere over tingene på vi herved introduseres for. Dette gjør persongalleriet svært troverdig, og som leser blir vi dratt inn i deres uslåelige logikk. 

Jeg synes det var spennende omsider å få lest denne romanen som så mange har anbefalt meg. At jeg skulle bli så engasjert at boka bokstavelig talt ble slukt, hadde jeg likevel ikke regnet med. Det er en sørgelig historie, som tiden nok har gått litt fra er jeg redd, men det er samtidig et tidsbilde på hvordan fattigfolk en gang hadde det både her til lands og i våre naboland. Var man av fattig byrd, spilte det ingen rolle at man var et godt menneske. Forholdene ble heller ikke lagt til rette for at man skulle kunne gjøre kloke valg, fordi nøden tvang en i den ene retningen som fantes ...

Selma Lagerlöf skriver lett og levende, og derfor er det alltid en fryd å lese hennes bøker. Så er det kanskje ikke så mye motstand i tekstene hennes, men dette kan man lese mer om i Tore Renbergs essay-samling "På fest med litteraturen" om tre forfattere, bl.a. Selma Lagerlöf. Stor litteratur er det like fullt!

Utgitt i Sverige: 1914
Originaltittel: Kejsarn av Portugalien
Min utgave av boka er utgitt: 2006
Forlag: Oktober forlag
Oversatt: Per Qvale
Etterord: Agneta Taube 
Antall sider: 229 + etterord 8 sider
Boka har jeg kjøpt selv

Selma Lagerlöf
Andre omtaler av boka:
- Elikkens bokhylle - 6. mars 2012
... (Blogginnlegget er hentet fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg)
↧

Bok 55 2014: «Flaskepost fra P» av Jussi Adler-Olsen

July 9, 2014, 11:52 am
$
0
0
Av ein eller annan grunn har eg gått rundt og trudd at eg har lese denne boka. Ein dag sjekka eg her på bloggen, og fann då ut at eg må ha hoppa over den. Dermed hadde eg til gode å lese ein knallgod krimroman med spenning frå første til siste CD.

Handlinga tek utgangspunkt i ein flaskepost, som tittelen seier, og snart har Avdeling Q eit mysterium å løyse. Kva står på flaskeposten? Kven har sendt den, og kvifor? Ei rekkje spørsmål er knytt til dette, samtidig som vi får lære å kjenne andre historier parallelt.

Denne bør ein få med seg dersom ein likar krim!

... (Blogginnlegget er hentet fra Ariel)
↧
↧

Bokkjøp på ferie, del 3…

July 9, 2014, 1:20 pm
$
0
0
Etter halvanna veke i England har eg 971 bilete på dataen, før sortering. I tillegg kjem alle dei reisefylgjet tok, etter sortering får me tru. Med ein slik jobb føre meg må de berre godta at det kjem til å ta bittelitt tid før eg rekk å fortelja om alt det fine eg opplevde på […] ... (Blogginnlegget er hentet fra Kort møte)
↧

Har lest: Perfekt kjemi

July 10, 2014, 3:11 am
$
0
0
av Simone Elkeles. Utgitt 2009.

Som jeg har vært inne på tidligere så er jeg norsklærer for ungdomsskoleelever. En del av jobben innebærer å undervise om norsk og utenlandsk litteratur, og oppfordre til og legge til rette for gode leseopplevelser. En av jobbene mine føler jeg derfor er å lese ungdomslitteratur, slik at jeg kan anbefale romaner som ungdommene kan ha glede av. Det er ikke alltid jeg er i forkant når jeg presenterer romaner for klassen, jeg har flere leseglade jenter som pløyer gjennom bestselgerlistene for ungdom. Perfekt kjemi tenker jeg er en av de romanene jeg "burde" ha lest tidligere, den kom tross alt ut for fem år siden. På en annen side, når høsten kommer skal jeg begynne med et nytt elevkull som kanskje ikke har fått med seg akkurat denne romanen.

Perfekt kjemi tror jeg man kan si er en skikkelig jenteroman. Romanen er spekket med intriger, kjærlighet og dramatikk, og derfor tror jeg den appellerer mest til jentene i alderen 12-16. Romanen handler om den typisk vellykkede og pene jenta Brittany, som blir plassert ved siden av gjengmedlemmet Alejandro "Alex" Fuentes i kjemitimene, noe som gjør at livene til begge aldri vil bli de samme igjen. Hun er cheerleader, han er beryktet for å lange narkotika og banke opp de som truer gjengen hans.

I løpet av de første førti sidene brukte jeg mye energi på å tenke på hvilken historie dette minner meg om. Handlingen er i svært lik den man finner i mange amerikanske tenåringsfilmer. Amerikanske skap, gjensittingslapper, heiagjenglederen er sammen med lederen for fotball-laget, rivaliserende grupper.. Aiaiaiai. Dette lovet ikke godt! På bokas bakside nevnes Romeo og Julie, Grease og West side story, men jeg så lenge for meg filmen Crazy/Beautiful fra 2001. Handlingen er ikke helt lik ser jeg sånn i ettertid, men men. Når det er sagt, så tok jeg meg selv i å bli veldig revet med etter hvert. Bokas hoveddel er etter min mening den beste delen av romanen. Etter hvert som de tiltrekkes av hverandre, sprekker de "perfekte" fasadene opp, og begge må gå noen runde med både seg selv og familiene sine for å finne ut om det er hvert at de er sammen. Når vi nærmer oss romanens slutt blir jeg igjen ganske oppgitt, for avslutningen, og da spesielt epilogen blir veldig klisjéaktig.

Å lese ungdomslitteratur som voksen kan være vanskelig. For det første har jeg mine tanker om hva jeg mener er bra litteratur, og for det andre har jeg helt andre preferanser når det gjelder innhold og språk enn det en del ungdommer har. Samtidig ser jeg at mange av elevene mine leser ungdom-voksen eller voksenlitteratur allerede, og dermed leser variert litteratur. Jeg kan forstå hvorfor denne romanen fenger ungdom, selv om jeg helt ærlig synes at mye av innholdet er forutsigbart og klisjéaktig. Her er det plenty av kjærlighetskliss og drama, og sånn sett dras du igjennom romanen. I lengden er ikke dette det jeg håper alle elevene mine skriver om. Du kan finne dypere tematikk i romanen som f.eks gjengvirksomhet, forholdet mellom amerikanere og mexicanere etc, fattigdomsproblematikk, men hovedsakelig handler dette opp å virke perfekt, ta selvstendige valg, finne seg selv.

Det har kommet to oppfølgere til romanen, der de to brødrene til Alex er hovedpersonene.

Nå står Søstrene Makioka for tur, en roman jeg neppe tror tar en dag å lese. ... (Blogginnlegget er hentet fra drømmeland)
↧
Search

#3/2014: La petite madame et Paris – en tur på gamle tomter.

July 10, 2014, 10:31 am
$
0
0
Her om dagen tok jeg turen over Seinen og til det 3. og 4. arrondissementet; Le Marais – området der jeg bodde i fjor. Jeg startet med en deilig lunsj på Le Café des Chats i Rue Michel le Comte,  en liten smett ved Centre Pompidou. Som navnet tilsier, dette er en ekte kattekafe for […] ... (Blogginnlegget er hentet fra siljes skriblerier)
↧

Daniel Kehlmann: «Berømmelse – en roman i ni historier»

July 11, 2014, 12:58 am
$
0
0
Berømmelsens pris

 Daniel Kehlmann (f. 1975) har en stor produksjon av litteratur bak seg, selv om han fremdeles er relativt ung. 13 bøker har det blitt siden debuten i 1997 (kilde: Wikipedia). 

 Selv ble jeg først for alvor klar over denne forfatterens fortreffelighet da jeg bestemte meg for å overvære et intervju med forfatteren på Litteraturhuset den 19. februar i år. Dette har jeg skrevet om på bloggen min, og det er bare å følge linken. Dette fikk meg til å lete frem Kehlmanns roman "Oppmåling av verden", som lenge hadde stått ulest i mine bokhyller, og det fikk meg til å kjøpe og lese Kehlmanns siste bok "F", og ikke minst den nyoversatte romanen "Jeg & Kaminski". For ikke å snakke om at denne siste boka - "Berømmelse" - sporenstreks ble bestilt fra Bokklubben ... Og for dem som er litt opptatt av hvem som har oversatt bøkene de leser, kan jeg nevne at det er den emminente oversetteren Sverre Dahl som nok en gang har oversatt denne tyske romanen til norsk. 

 Bare for å ha sagt det med en eneste gang: Daniel Kehlmann er ikke som alle andre forfattere! Han bryter grenser, eksperimenterer (ofte med moralske dilemmaer), han blander fiksjon og virkelighet på en helt ny måte - han er på alle måter en spennende og intellektuell ny stemme innenfor den tyske samtidslitteraturen. 

 "Berømmelse - en roman i ni historier" er, som tittelen så klart og tydelig forteller, nettopp en roman i ni historier. Sammenhengen mellom de ni historiene er nokså vag, rent bortsett fra at persongalleriet beveger seg relativt fritt mellom historiene og at tematikken er noe som ligger der som et felles bakteppe - men man kunne like godt ha omtalt dette som en slags novellesamling. Hver historie har nemlig sin egen selvstendige avslutning, samtidig som vi enkelte ganger får innblikk i konsekvensene av det som skjer i én historie, i en annen. Når forfatteren like fullt insisterer på at dette er en roman, må det være fordi han ønsker at leseren skal bli minnet om at alt henger sammen i et slags hele. 

 Det er bemerkelsesverdige historier vi får høre i denne "romanen". Som Ebling i "Stemmer" som nettopp har fått sin første mobiltelefon, og opplever at nummeret hans egentlig tilhører en annen - "tilfeldigvis" den berømte skuespilleren Ralf Tanner. Han blir oppringt absolutt hele tiden, og til slutt blir fristelsen for stor: istedet for å fortelle dem som ringer at de har ringt feil nummer, begynner han å late som om han faktisk er skuespilleren. Uten å ville skuespilleren vel ... Et annet sted - i "Utveien" - sitter den en skuespiller som opplever at telefonen hans er taus, og at det begynner å skje ting rundt ham som han på ingen måte har kontroll over. 

 "Fra den ene dagen til den neste kom det ingen oppringninger lenger. Venner gjennom mange år forsvant fra livet hans, yrkesmessige planer gikk i vasken uten grunn, en kvinne som han hadde elsket i den grad han var i stand til det, påsto at han hadde hånet henne stygt i telefonen, og en annen, Carla, hadde dukket opp i lobbyen på et hotell for å lage den verste scenen han hadde opplevd i sitt liv: Tre ganger, hadde hun skreket, hadde han rett og slett latt henne i stikken! Folk hadde stanset opp og glisende sett på, et par hadde filmet med mobiltelefonene sine, og allerede i samme øyeblikk som Carla hadde slått til av all kraft, hadde han visst at disse sekundene ville komme på Internett og overskygge berømmelsen fra hans beste filmer ..." (side 65)

 Så bestemmer Ralf Tanner seg for å bli sin egen dobbeltgjenger og imitator. Slik blir han gradvis fri ...

 I "Rosalie drar for å dø" møter vi en eldre kvinne som har fått uhelbredelig kreft og har bestemt seg for å kjøpe seg aktiv dødshjelp i Sveits. På veien dit - en vei som er kronglete og full av utfordringer - får hun rikelig tid til å tenke. Vil hun egentlig dø? Tenkt om hun i løpet av de siste ukene av sitt liv får oppleve noe som åpner øynene hennes for hva livet egentlig er? Da hun nesten er fremme, skjer det noe overraskende. Plutselig er alt bare fiksjon, og fortelleren forvandler henne til en ung pike igjen. Det hele var jo tross alt bare en historie, og som forteller har han frihet til å endre det han vil - også slutten på denne historien. 

 "Berømmelse" inneholder flere historier, men jeg skal ikke røpe mer. Det eneste jeg vil si er at alle historiene har overraskende poenger - i en slik grad at jeg ble sittende å lese mange avslutninger om igjen, for å være sikker på at jeg hadde oppfattet alt riktig. Hvem er vi når det kommer til stykket? Når avstanden mellom hva andre tenker om oss, hvilket inntrykk vi ønsker å gi andre om oss selv og den vi innerst inne vet at vi er, blir veldig stor - hva er den egentlige sannheten om oss selv? 

 Samtlige historier er fortalt i et solid litterært språk, med presisjon og finesse. Det som gjør sterkest inntrykk er beskrivelsen av hvor lite som skal til for å gi livet en helt annen retning enn vi hadde tenkt, og begrepet "tilfeldigheter" får liksom en annen lød etter å ha lest denne boka. Er nå alt så tilfeldig som vi vil ha det til? Dessuten gjør det inntrykk hvordan forfatteren har bygget opp alle de selvstendige historiene til å bli en del av et større hele. 

 Helt til slutt siterer jeg fra en dansk anmeldelse fra Politiken, som på en meget god måte oppsummerer essensen i Kehlmanns "Berømmelse":

 "Egentlig har hans nye roman en lidt misvisende titel, for den handler mest om identitet. Om, hvor langt fra sandheden man kan komme uden rigtigt at opdage, hvor god man er blevet til at lyve. 

 Elegant sammenvævet
Romanen består af ni selvstændige historier, som elegant bliver vævet sammen til en helhed, der bliver stadig mere spændende. 

 I centrum for legen befinder tre berømte personer sig: forfatteren Leo Richter, skuespilleren Ralf Tanner og den latinamerikanske bestsellerforfatter Miguel Auristos Blancos, en ond karikatur af virkelighetedens Paulo Coelho. 

 Ind og ud af deres liv flakser en række helt almindelige mennesker, som på hver på sin måde får inflydelse på hindanden." 

 Jeg anbefaler denne lille "romanen" på det varmeste!

 Utgitt i Tyskland: 2009
Originaltitel: Ruhm. Ein Roman in neun Geschichten
Utgitt i Norge: 2010
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Sverre Dahl
Antall sider:  165
Boka har jeg kjøpt selv
Daniel Kehlmann
Andre omtaler av boka:
- NRK v/Knut Hoem - 03.02.2010 - Boken du skal lese på reiser
- Janicke på bloggen Jeg leser - 19.04.2010
- Politiken v/Jes Stein Pedersen - 19.05.2009 - Daniel Kehlmann er tilbage med suveræn roman - Tysk litteraturs unge stjerne skriver om grænsen mellem løgn og sandhed, så hårene rejser seg
-
... (Blogginnlegget er hentet fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg)
↧
↧

LEST 2014 – MAI/JUNI

July 14, 2014, 12:54 pm
$
0
0
Etter en aldri så liten juli-tur til Eldorado
, aner man inspirasjon fra en viss bokbloggers prosjektlesing?



I mai/juni leste jeg 11 bøker
Ikke like imponerende tall som i vinter og jeg hadde tenkt å utsette tellinga til august og heller skrive omtale om sexlivet til Irvine Welsh' siamesiske tvillinger. Boka der han hamrer løs på amerikas mediahysteri, matvaner, voldskultur og generelle overfladiskhet. Lardass er nå et akseptert adjektiv i mitt vokabular, ikke engang 70 timer med velartikulert dickensbritisk klarte å fortrenge
personlige trener Lucy Brennan skittenspreke utbrudd.
 - 2-4-6-8- who do we appreciate
Numbers are the great American obsession. How do we measure up? Our crumbling economy: growth percentage, comsumer spending, industrial output, GDP, GNP, the Dow Jones. As a society: homicides, rapes, teen pregnancies, child poverty, illegal immigrants, drug addicts, registered and otherwise. As invidviduals: hight, weight, hips, waist, bust, BMI. - 
(første avsnitt)

Er det ikke ironisk at jeg i forrige løpeinnlegg skrev at jeg har skaffet meg ny fancy kaloritelleapp.  Lifesum. Lucy's heter Lifemap og regjerer over alt og alle. Jeg har ikke registrert kalorier på ei uke. Overskuddet ble for stort, tallene for røde. Takk og pris at jeg aldri falt for fristelsen til å skaffe meg PT.  Lucy. Herregud. Det er ikke tilfedlig at Biggest Loser namedroppes til stadighet. Jeg er målgruppa.
Hva var det Jillian sa
 - you can do anything for one minute -  
(((lardasses))) (((mofos))) = LUCY


Utsette tellinga
 - helt til jeg innså at forrige oppsummering ble druknet i tidenes lengste samleomtale og at jeg ifjor prompte sluttet å telle allerede i August. Slik kan man ikke holde på. Welshomtale blir derfor dumpet til fordel for ei helt ordinær oppsummering.
, men til dere som allerede sitter og nøler med one-click fingern:


  TEASER:
The Sex Life of Siamese Twins.
Biseksuelle, svært seksuelt aktive, personlig trener Lucy, sterkt preget av - the nasty in the park - (Welsh har garantert lest sin Gibbons), kaster seg inn i et carjacking/carrobbery tilfelle, avvæpner og banker opp skurken mens hun blir filmet av feite Lena, som leverer fra seg klippet - til politiet - og utube - og media. Eller hvem vet hvem som gjør hva for at slikt ender opp VIRAL. (herregud hvor jeg hater det ordet, nesten like mye som hashtag og trending.)  Hun blir en mediasensasjon, realitykonseptene står i kø og feitelena ringer konstant
-  rundt svingen og inn i mørket.
Hva dette har med siamesiske tvillinger å gjøre er hemmelig.

Karakterer, språk og slutt - sparer jeg til en omtale
, eller kommentarfeltet
, for helt ærlig, kommer det vel neppe noe omtale.

Welsh er her like amerikansk som han til vanlig er skotsk, selv om han heldigvis ikke skriver dialekt. Heldigvis.
Man ser da nok action-tv til at us.slang glir inn regardless.
Ikke glem at mannen skrev Trainspotting.


  - How do I shave the beef of this irritating chubster? I get her on the treadmill, putting her through her paces. I'm upping the stakes, giving her more, nudging it to 5mph, forcing her to pound that rubber track.  - Dance fat little hamster, dance! -



Tabell 2014:
Dette er vinnerbongen!
Oversikt over de opprinnelige 2014-målene.
  1. 3 av 10 Nobel /Booker vinnere/nominerte
  2. 2 av 5 nye og fjerne land.
  3. 14 av 23 (all time) Alice Hoffman lest (2010/2014 sammenlagt)
  4. 10 av 26  Michael Connelly  (2012/2014 sammenlagt)
  5. 4 av 15 1001-Bøker lest.
  6. 2 av 6 litterære/kulturelle arrangement
  7. 0 av 10 Norske 2014-utgivelser.
  8. 1 av 2 Diktsamlinger lest.
  9. 4 av 6 Biografier
  10. 3 av 5 Essays/Noveller/Sakprosa
  11. 49 av 71 Totalt lest. (liste)
  12. 12 av 49 Bøker omtalt.

Dette har jeg lest.
--------------------
  • 1 kindle, 2 papirbøker, 6 lydbøker, 2 eBokBib
  • 6 kvinner. 5 menn.
  • 8 fra biblioteket. 1 kindleinnkjøpt. 1gave.1 audible
  • 9 på norsk. 2 på engelsk.
  • Representerte land: Norge, Russland, USA, England, Danmark og Tyskland
  • 1 hundebok.
  • 7 forfattere lest for første gang-
  • 1 biografi og 1 diktsamling = 9 romaner. 
  • 1 bok avbrutt.  (Mr.Fikry)
  • Merknader. Sannelig på tide jeg henga meg til audible.


Mai ble en merkemåned.
Første gang på Litteraturfestival
Første diktsamling siden 90-tallet.
Første gang på lenge jeg har blitt så rasende på ei bok at jeg nesten rev den i fillebiter, og sverget på å boikotte halve bokbloggnorge, men begrenset meg til å slenge i veggen, før den ble gitt som betaling til dama som var så grei å kjøre meg til Oslo, den dagen (mange å velge i) alle togene stod og bussene ikke gikk.  Boka var Mr.Fikrys Litterære Liv
og mitt raseri er basert på de første 60 sidene.


Ærlig talt. 
Jeg ble kosemosekvalt i plattheter og forenklet språk.
Den dunkleromantisk opplyste bokhandelen der den sorgtunge enkemannen vandrer misantropisk mellom sine onceupon elskede bøker, påtatte namedroppede historier, før han finner baby på trappa og lyset, litteraturen og kjærligheten vender tilbake. Det er den mest tullete småbyidyll jeg noensinne har lest - og jeg er både lett å lede og har lest mye rart. Forbehold om at den litterære kvaliteten stiger betraktelig etter s60.

Det var ikke rettferdig at den skulle være pausebok for Rush' Mortals
, men når det er sagt ble den erstattet av Irvine, som klarte seg utmerket.
Jeg skjønner rett og slett ikke hva som fenget her?

 - Beneath the good and the kind and the stupid and the cruel
There's a fire just waiting for fuel - 
Ani Difranco.


Det er også verd å nevne at jeg endelig har lest  
De Waals Haren med Øyne av Rav.

En slektsaga med utgangspunkt i netsuker, en samling japanske miniatyrfigurer, som starter i et dekadent jødisk, førkrigs Paris og ender opp i keramikk og moderne England.  Forventningene var skyhøye. Den var en gave.

Stjerner som Solgunn og Clementine har sunget lovsanger og jeg skulle i forbifarten lese den til crossoverrunden i Biografisirkelen, men brukte for lang tid. Skylda har Charles, den omstendelige parisiske kunstsamleren, for når netsukene ble gitt bort som bryllupsgave og fokus skiftet til Wien ble det plutselig et helt annet driv.

Huset, gata, kunsten, frua, jødeforfølgelse og WW2.

Den traff meg midt i hjertet, for jeg vet med meg selv at jeg sikkert hadde blitt igjen i det staselige huset med de vakre tingene, blind tro på egen usynlighet og at alt går bra til slutt. Til og med WW2.  Det å flykte når det egenlig er for sent, og alt er stengt og tapt. Slekters gang, myrstrå og menneskets ondskap.
Wien står på ønskelista. Jeg MÅ se dette huset og gata.


Jeg leste
hundebok som fortalte meg at:
 - , Border Collies ar terrible pets for most families. Having a typical Border Collie as a pet is like having a brainy sports car that revs its own engine in the garage if you don't drive it enough. Border Collies are smarter than some people, and if they were sportscars theyd figure out how to open the garage door and drive into your livingroom to get your attention. - 
Jeg er meget takksom for at beistet bare er 50%
, selv om det nok ikke gjør saken bedre at den andre halvparten er en sta, uavhengig og oppfinnsom jakthund som langt fra er så førermyk og tjenestevillig som en standard BC, men har sterke verbale meninger og foretrekker å ordne opp og løse problemer med egen begrensede hundehjerne. Hellig overbevist om at jeg forstår hvert blikk, sukk og usynlig ørebevegelse.

Jeg leste også
Siri Hustvedts siste, Blazing World som var fantastisk men som jeg nekter å uttale meg om før jeg har lest 3 Hustvedtbøker til. Siri nr.2 med Odinsbarn var dessverre nedtur. Skuffende enkel. Vestfronten er allerede (såvidt) omtalt. Tsjekov var delvis underholdende radioteater. Francis Meyer overfladiske forviklinger på universitetet. Langt fra noe mesterverk men meget fornøyelig.
Har jeg en thing for Langeland?
Jeg ser ut til å surmule over alle bøkene hans
- men klarer ikke la være å lese nye.
Matter over Mind.

Da står jeg igjen med eBokBib-ene.
Yahya og Simonsen. Begge gode og perfekte for mediet.
eBokBib er fantastsik. Et klikk og boka er hos deg - gratis.
Hadde de hatt en kindle-converter kunne jeg (nesten) frigjort sjela mi fra amazon.
Dvs, den lille biten som ikke er eid av google.

Jeg ønsker meg regn, temp under 20+
, og at alle leser Rush, Stridsberg og King of the Barnyard
Oppsummering Slutt!


... (Blogginnlegget er hentet fra Moshonista)
↧

John Williams: «Stoner»

July 15, 2014, 4:11 am
$
0
0
Historien om en hverdags-helt

 John Edward Williams (f. 1922 d. 1994) var både forfatter, redaktør og professor, og han utga i løpet av sitt liv fire romaner. Mest kjent var "Stoner" (1965) og  "Augustus" (1972). 

 Det er bare en uke siden jeg hørte om romanen "Stoner" for første gang. Da hadde nemlig Aftenposten en dobbeltside om boka under overskriften "Stoner": Forsinket suksess på vei til Norge. Her kunne jeg bl.a. lese at dette er "den beste amerikanske romanen du aldri har hørt om" og at "reklamen er mistenkelig flott, men lyver ikke". I artikkelen ble det dratt frem at ingen er bedre enn amerikanerne til å gjenoppdage - og popularisere - eldre mesterverker. Det pussige er at "Stoner" ble glemt, til tross for at John Williams slett ikke var noen mislykket forfatter i sin levetid. "Stoner" fikk imidlertid en nokså liten lesekrets og forsvant nokså raskt ut av markedet. 

 All viraken rundt romanen fikk i alle fall meg til å bli fryktelig nysgjerrig på boka som utkommer på Cappelen Damm den 4. august 2014, og jeg kontaktet derfor forlaget og fikk tilsendt et forhåndseksemplar av boka. Jeg slapp alt jeg hadde i hendene og kastet meg over boka, som ble lest ut på rekordtid. Jeg kan allerede nå røpe at jeg på ingen måte ble skuffet! Og allerede fra første side var jeg hektet:

 "William Stoner begynte på Universitet i Missouri i 1910 som nittenåring. Åtte år senere, da første verdenskrig raste som verst, tok han doktorgraden i filosofi og fikk stilling som hjelpelærer ved samme universitet, der han fortsatte å undervise frem til sin død i 1956. Han steg ikke høyere enn til assistentprofessor, og det var ikke mange studenter som husket ham særlig klart etter å ha tatt kursene hans. Da han døde, bidro kollegene med et middelaldersk skrift til universitetets bibliotek til hans minne. Skriftet er fremdeles å finne i samlingen av sjeldne bøker, med påskriften: "Gitt biblioteket ved Universitetet i Missouri til minne om William Stoner, engelsk institutt. Av hans kolleger."

 William vokser opp som eneste sønn på en liten gård i det sentrale Missouri. Foreldrene er nøysomme og arbeidssomme småkårsfolk, som ikke snakker i utrengsmål. Da de blir rådet til å la sønnen studere jordbruksfag, motsetter de seg det ikke. Han blir boende hos morens fetter, mot at han jobber for kost og losji. Etter at han slumper borti et innføringskurs i engelsk litteratur på andre året, er han solgt. Kjærligheten til litteraturen er for sterk til at han klarer å holde seg unna, og uten foreldrenes viten og vilje bytter han fag. Med dette befester han en avstand mellom seg og foreldrene som siden aldri skal overvinnes, og det er åpenbart at hans planer ikke på noen måte er å overta gården. Han gjør en formidabel klassereise da han senere også blir ansatt på universitetet. 

 Underveis starter første verdenskrig og USA involveres etter hvert i krigen. Stoners to kamerater reiser ut i krigen, og kun en av dem vender hjem i live. Stoners skjebne besegles for alvor da han forelsker seg i den utilnærmelige Edith, en kvinne så kald og etter hvert også kynisk og intrigersk - alt bak et skall av kyskhet og uskyld ... Man kan på mange måter si at hele romanen handler om dette fatale valget, for så mye kunne vært annerledes for Stoner om han bare hadde hatt èn arena mindre å kjempe på, og hadde fått støtte og kjærlighet på hjemmebanen. Han kommer nemlig skjevt ut med en kollega som til alt overmål får en høyere stilling enn ham på universitetet - og dermed ikke rent lite makt, og som siden aldri blir ferdig med å straffe ham. Det skal koste ham dyrt - svært dyrt - å insistere på å leve etter sine egne verdier ... Det skal utvikle seg til en livslang maktkamp som etter hvert tapper ham for det meste av det han har av krefter ...

 Romanen "Stoner" inneholder en fantastisk historie, og hadde det ikke vært for at den ikke inneholder et eneste mord, ville det nesten vært nærliggende å trekke noen paralleller til Theodore Dreisers "En amerikansk tragedie". Er det i det hele tatt mulig for et menneske å være omgitt av så mye ondskap som det som blir William Stoner til del? Dessverre, ja. Å leve i et ekteskap der ektefellene hater hverandre intenst og inderlig, og hvor det ikke er fred å få, gjør noe med livsgleden, evnen til å ta opp kamper mot urettferdighet og evnen til å stå løpet ut. Intrigerske universitetsmiljøer er heller ikke noe nytt - verken i virkeligheten, i litteraturen eller på film. Stoners overordnede på universitetet er en meget intelligent mann med en krøplings kropp, som bruker sine lyter for alt de er verdt. Og fordi han har atskillig mer sjarm enn Stoner og dessuten er atskillig mer kynisk, vinner han de fleste renkespillene også. Og kanskje spiller det også inn at Stoner opprinnelig kommer fra fattigslige kår og egentlig ikke synes han fortjener bedre ... Selv om det koster ham karrieren å stå for sine verdier, gir han seg ikke, mens han på hjemmebanen må gi tapt for overmakten (en maktsyk og hatefull kone). 

 Til tross for det storslåtte dramaet som rulles ut i boka, fortelles historien lavmælt og melankolsk. Teksten er like fullt så levende at jeg kunne kjenne Stoners smerte på kroppen. Hvorfor gjør han ikke opprør? Rett og slett fordi han er en pragmatisk mann som er fullt ut i stand til å analysere konsekvensene av eventuelle utspill. Som da han og elskerinnen - ja, for han fikk til slutt oppleve ekte kjærlighet, heldigvis - bestemmer seg for at de må skille lag for alltid, fordi de ellers risikerer å bli ødelagt av skandalen som er i emning. Og mister de seg selv, er det ingenting tilbake - heller ikke det de elsket ved hverandre ... 

 Det er ikke ofte jeg kommer over bøker med en så formidabel historie som i "Stoner". En historie om en mann som ikke ble noe mer enn en hverdagshelt, men som kunne ha blitt noe atskillig større om han bare hadde vært en elsket mann ... Dessuten handler boka om kjærligheten til litteraturen, og det å stå opp for noe man tror på. Historien sitter i kroppen, og der kommer den til å bli sittende lenge! Boka er glitrende skrevet, og dette er godt ivaretatt av oversetteren!

 Dette blir garantert en av høstens store bøker! Jeg anbefaler den varmt!

 Helt til slutt ønsker jeg å sitere fra artikkelen i Aftenposten den 5. juli i år:

 "Kvalitet selger
Tåler den oppstyret?

 Stoner ikke bare tåler det; denne bokens suksess må være en gigantisk oppmuntring for alle som frykter for kvalitetslitteraturens kår i et kommersialisert bokmarked. 

 For Stoner er ingen driftig lettvekter, akkurat. Dette er en stillfarende og melankolsk romankunst for folk som liker å dvele ved detaljer, lese setninger om igjen og bla tilbake for å finne ut hvordan forfatteren sådde frø til det som skulle bli bærende bilder og scener."

 Utgitt i USA: 1965
Originaltittel: Stoner
Utgis i Norge: 4. august 2014 
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: John Erik Bøe Lindgren 
Antall sider: 272
Jeg har mottatt et forhåndseksemplar fra forlaget
John Williams
Andre omtaler av boka:
- Aftenposten v/Ingunn Økland - 5. juli 2014 - "Stoner": Forsinket suksess på vei til Norge - Reklamen er mistenkelig flott, men lyver ikke.
- Birgittes Bok - 6. juli 2014 
- Beates Bokhylle - 8. juli 2014 
- Fagsnakk v/Dagfinn Møller - 4. juli 2014 - Den beste amerikanske romanen du aldri har hørt om
- The Guardian v/Julian Barnes - 13. desember 2013 - Stoner: the must-read novel of 2013 
... (Blogginnlegget er hentet fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg)
↧

An Abundance of Katherines av John Green

July 17, 2014, 2:31 am
$
0
0
Sorry for få anmeldelser i det siste. Jeg har vært på ferie uten Internett, og har derfor ikke fått tid til å skrive noen anmeldelser. Nå kommer det til å komme mange fortløpende, så bær over med meg. Jeg har fått lest mange bøker på turen, og gleder meg til å dele dem med dere :)

Tittel: An Abundance of Katherines
Forfatter: John Green
Sider: 213
Sjanger: Contemporary, Realistisk Fiksjon, Romanse
Baksidetekst:
19 KATHERINE'S AND COUNTING...

When it comes to relationships, Colin Singleton's type is girls named Katherine. And when it comes to girls named Katherine, Colin is always getting dumped. Nineteen times, to be exact.

On a road trip miles away from home, this anagram-happy, washed-up child prodigy has ten thousand dollars in his pocket, a bloodthirsty feral hog on his trail, and an overweight Judge Judy-loving best friend riding shotgun - but no Katherines. Colin is on a mission to prove The Theorem of Underlying Katherine Predictability, which he hopes will predict the future of any relationship, avenge Dumpees everywhere, and finally win him the girl.

Mine tanker:
Jeg har lest bøker av John Green før. Tidligere har jeg lest The Fault in Our Stars (og sett filmen) og Paper Towns. Nå var det på tide å lese en John Green-bok til. Denne gangen ble det An Abundance of Katherines, og som de andre bøkene hans, imponerte den meg veldig. Jeg har virkelig begynt å like John Greens bøker veldig godt, og jeg kommer til å lese alt han har skrevet. Det er virkelig verdt det!

An Abundance of Katherines handler om Colin Singleton. Han er et vidunderbarn; veldig smart, og han liker veldig godt å lage anagrammer av ord. I tillegg til dette dater han bare jenter som heter Katherine, og kun Katherine. Ikke Caty, Kathy, Catherine eller Katherin. Han vet ikke helt hvorfor, men slik er det. I begynnelsen av boka har nettopp Katherine nummer 19 eller K-19, som han kaller henne, dumpet ham. Derfor drar bestevennen hans, Hassan, han med ut på en road trip. Dette blir et interessant vendepunkt i livene deres.

Jeg likte godt både Colin og Hassan. Begge var morsomme og litt keitete til tider. Colin er et vidunderbarn, og har alltid visst at han er det. Han har for vane å fortelle masse unyttige fakta, og Hassan må fortelle ham at det ikke er interessant. Colin er litt sosialt klein og vet ikke helt hvordan han skal oppføre seg. Derfor er han veldig glad han har Hassan som kan fortelle ham hva som er interessant og ikke.

Hassan er Colins beste venn. Han er muslim og feit. I tillegg elsker han Juge Judy, tv-programmet. Han er morsom, og han er stor hjelp for Colin. Jeg likte veldig godt hvordan vennskapet mellom Hassan og Colin utfoldet seg, og jeg synes det virket som et sunt vennskap for dem begge; jeg tror de hadde veldig godt av det.

Ellers var boka full av gode, forfriskende karakterer, som alle hadde sine sider og sitt å bidra med. Spesielt godt likte jeg Lindsey, som de møtte underveis. Både Hassan og Colin hadde godt av å møte henne. Hun hjalp dem med å se hva som var viktig i livet. Og hva som ikke var det. I tillegg hadde hun selv godt av å møte Colin og Hassan. De hjalp henne å skjønne hva som betyr noe.

Boka er full av fotnoter. Det likte jeg veldig godt. De hadde mye å bidra med til historien og var både morsomme og lærerike. Det er et avbrekk fra tekst, og det funker utrolig bra! Jeg har tidligere lest bøker med fotnoter, f.eks. Jonathan Strouds Bartimeus-trilogi; en fantastisk serie! Fotnotene hadde en morsom tone, og de hjalp meg med å forstå historien bedre.

For Colin var fakta og anagrammer veldig viktig. Jeg synes det var morsomt at boka var full av unyttige fakta. Jeg har alltid synes det er morsomt med unyttige fakta, og i An Abundance of Katherines hjalp det meg å forstå Colin som person. I tillegg lager han anagrammer av alt mulig. Det var gøy å lese om hvordan han vred på ord og setninger og fikk det til å bety noe helt annet. For eksempel "yrs forever" gjorde han om til "sorry fever". Det var litt snålt, men morsomt.

Boka er veldig morsom, men også litt trist. Det vil si: en typisk John Green-bok. Og det er positivt. Jeg liker John Greens bøker veldig godt, og jeg kommer garantert til å lese mer av ham. Jeg vil anbefale andre å lese An Abundance of Katherines. Den er morsom, med originale karakterer, men den er også veldig dyp, med underliggende meninger og alvorlige temaer.

- Anna ... (Blogginnlegget er hentet fra Bokhylla mi)
↧
Viewing all 1551 articles
Browse latest View live
Search